Noen ord fra den nye lederen

Når dette leses, har LSS for lengst ha fått nytt styre, og flere personer som har gjort en imponerende, mangeårig innsats for laget har trukket seg tilbake for å slippe nye krefter til. En representant for disse omtalte nye kreftene er undertegnede som som ny, påtroppende leder for LSS altså er den som skal hoppe etter Styrk Hansen. Leserne skal vite at jeg går til verket med en anelse ærefrykt, flust av pågangsmot og, trass i alle dystre spådommer om samnorskens skjebne, et svært så optimistisk blikk på framtida.

I den grad dette har interesse, er det vel rimelig at jeg starter «karrieren» med å presentere meg sjøl for lagets medlemmer og bladets lesere. Jeg kan jo begynne med å fortelle at jeg heter Vanja Røkkum Jahnsen og er 29 år gammel. Som lagets nestleder ved en anledning så treffende poengterte, er jeg altså en litt atypisk leder i LSS, all den tid jeg verken er mann eller middelaldrende. For å rette opp litt av dette noe utradisjonelle inntrykket, kan jeg legge til at jeg føyer meg pent inn i rekka av ledere og sentrale styremedlemmer med Cand. philol.-vitnemål og hovedfag i nordisk. (Litt kontinuitet skal det da være.) Før jeg våren 2001, etter sju års studier, forlot Blindern, hadde jeg i tillegg til hovedfaget gjennomført grunnfag i psykologi og religionshistorie og tatt ettårig praktisk-pedagogisk utdanning. Etter endt utdannelse starta jeg for alvor voksenlivet mitt, med inntog i det norske skoleverket, som lektor ved Stabekk videregående skole. Der har jeg vært så heldig å ha hatt mitt daglige virke i nesten to år, før jeg våren 2003 blei mor til ei lita jente. For tida bedriver jeg derfor bleieskift, leking og mating på heltid.

Men hvordan blei jeg egentlig involvert i LSS? Helt siden jeg som fersk grunnfagsstudent blei kjent med samnorsktanken, har den virka forlokkende og flott. Litt beskjemma var jeg nok i begynnelsen for å innrømme dette overfor mine fnysende og hoderystende medstudenter, men likevel kunne jeg ikke fri meg fra følelsen av at dette var noe som virkelig tiltalte meg. Det var nok noe med den demokratiske grunntanken som gjorde det hele så forlokkende. I tillegg oppdaga jeg jo et skriftspråk som langt på vei speila min egen dialekt. Eureka! Som tredje generasjons oslojente med tilhørighet i flere av byens østlige bydeler, har a-endinger og diftonger bestandig vært en naturlig del av mitt talemål, og etter noen måneders norskstudier gikk jeg bevisst inn for at dette også skulle gi seg utslag i det skriftlige språket mitt. Det var altså på grunnfaget jeg blei «samnorsking» i teori og praksis, men at jeg blei medlem av laget må jeg takke Eric Papazian, veilederen min på hovedfag, for. Jeg antar at han ut i fra språkforma i oppgava mi forsto at jeg hadde sympatier i retning av det radikale bokmålet, og derfor introduserte meg for LSS og gjorde meg klar over at det faktisk fantes et samnorsklag. Derfra var veien kort til innmelding, og medlem og styremedlem har jeg altså vært siden 2000.

Som nybakt leder i laget er jeg programforplikta til å ha gjort meg opp noen tanker om framtida. Enkelte vil jo ha det til at ut i fra det som har skjedd på den politiske fronten det siste året, er det bare for LSS å legge inn årene. Dette synet er jeg selvfølgelig sterkt uenig i. LSS tåler så menn dagslys, sjøl om myndighetene offisielt har skrinlagt samnorsken. Ja, kanskje er det slik at vi trengs mer nå enn noen gang før. Slik jeg ser det, har LSS en viktig misjon så lenge det konservative bokmålet dominerer massivt i alle skriftlige massemedia. Hvem skal arbeide for bruken av folkemålsformer og en heving av statusen til disse, om ikke LSS? Ut fra den debatten som for tida pågår innad i laget, ser det ut til at fokuset dreies litt vekk fra det samnorske perspektivet og over på folkemålet og det radikale bokmålet. Dette vil altså si at vi vil konsentrere oss om å fremme bruken av de radikale formene som i dag er tillatte i bokmålsnormalen. I den forbindelse ser jeg for meg at opplysningsarbeid er noe vi i høy grad bør prioritere i LSS. Etter nesten to år som norsklektor i vgs, har jeg flere ganger blitt overraska over elevenes uvitenhet om valgfrihet og valgmuligheter innen skriftnormalen. Når jeg med den største selvfølgelighet har brukt radikalt bokmål på tavla, transparenter, ukeplaner ol, har jeg svært ofte møtt undrende ansikter og vantro spørsmål om det virkelig er lov til å skrive sånn. Gang på gang har jeg latt meg overraske over elevenes mangelfulle kunnskaper om valgfriheten i det norske språket. (Her må det, for å unngå misforståelser, legges til at jeg jevnt over har hatt oppegående og flinke elever. Det er altså ikke evnene det har skorta på, men kjennskap til hva som faktisk er tillatt å skrive.) For meg har det vært en glede å fått sjansen til å drive opplysningsarbeid for framtidas voksne. Jeg mener bestemt at det finnes et stort potensiale blant unge språkbrukere til å ta i bruk radikale og folkemålsnære former i mer formelle og nøytrale fora, all den tid disse formene florerer i uformelle medier som e-poster, sangtekster og sms. Men om dette skal oppnås må det altså opplysning til.

På tampen er det viktig å få fram at sjøl om LSS er inne i en fase med forandring og utvikling, er grunntankene og idégrunnlaget likt. Vi vil fortsatt kjempe for en demokratisk språksituasjon i Norge, bygd på likeverd og toleranse. I lys av dette vil vi fortsette arbeidet med å gi det folkelige talemålet høyere sosial prestisje, slik at det kan få sette sitt preg på skriftspråket. Jeg ser fram til å få være med på dette viktige arbeidet, og leserne skal vite at jeg skal gjøre mitt ytterste for å gjøre en best mulig jobb for laget.