II. Samlenormalen

II.1. Arbeidet med samlenormalen

I dag må en kunne si at det er relativt få praktiske hindringer som står i vegen for ei formell sammensmelting av de offisielle målformene. Denne situasjonen har Landslaget for Språklig Samling tatt konsekvensen av. Ved landsmøtet i 1960 satte laget ned ei nemnd som skulle komme med framlegg til en samlenormal, til bruk for medlemmene i laget og andre interesserte.

Til formann i Samlenormalnemnda blei valt lektor Ola Halvorsen, Skien. Videre fikk nemnda følgende medlemmer: Skolestyrer Knut Opheim, Lunde (sekretær), redaktør Knut Kvigne, Skien, rektor Halvor Dalene, Bø i Telemark, lærer Kay Olav Winther, Tønsberg, lektor Arthur Tørå, Arendal, stud.mag.art. Arne Kielland, Oslo, forfatteren Bjørn Rongen, Drøbak, stortingsmann Einar Hovdhaugen, Oslo, lektor Torkel Magnusdal, Kristiansand S., lærer Harald Hansen, Otta, lektor Magne Aksnes, Nesbyen, og forfatteren Lars Berg, Tromsø.

I vedtaket fra landsmøtet heiter det bl. a.: «Hensikten med normalen er å få satt opp et mønster for dem som ønsker å bruke ei radikal målføring uten omsyn til mindre språkgrenser. Innafor denne ramma skal nemnda bare la seg binde av formålsparagrafen i laget og prinsipputtalelsen på landsmøtet i 1959. Her heter det at målet er å nå fram til ett skriftspråk ved å legge talemålet i bygd og by til grunn for ei gjensidig tilnærming mellom de to målformene. Utgangspunktet for arbeidet i nemnda bør være samformene i gjeldende læreboknormal. Når det er rimelig høve til det, bør en ta hensyn til samformene i de skandinaviske språk.»

I løpet av 1961 og 1962 hadde Samlenormalnemnda ei rekke møter, der både formverk og lydverk blei grundig drøfta. Sakene blei førebudd av et arbeidsutvalg, som bestod av Ola Halvorsen, Knut Kvigne, Halvor Dalene og Knut Opheim. Det var disse fire som utførte storparten av arbeidet med normalen. (Av de oppnemnte medlemmene var det to som av ymse grunner ikke kom til å delta i arbeidet i det heile.)

Ved landsmøtet hausten 1962 gav formannen ei utgreiing om arbeidet i nemnda og de prinsipielle retningslinjer som blei følgt. I det følgende ordskiftet fikk representanter fra ulike deler av landet høve til å legge fram sitt syn på det en foreløpig hadde komme fram til. Framlegget blei så gjort ferdig i løpet av våren og sommeren 1963 og kunne legges fram på landsmøtet samme året, i form av et stensilert dokument på 27 sider. Møtet vedtok å sende framlegget til lokallaga og til en del norskfilologer og andre interesserte som deler Språklig Samlings syn på norsk språkutvikling, slik at alle disse skulle få høve til å uttale seg om de enkelte konkrete spørsmål.

Framlegget blei så drøfta videre på landsmøtet 1964, og resultatet blei at rektor Halvor Dalene og lektor Magne Aksnes fikk i oppdrag å legge fram et revidert utkast til samlenormal, på grunnlag av de opplysningene og kritiske merknadene som var komne inn fra ulike kanter. Ordboksredaktør Alf Hellevik og universitetslektor Einar Lundeby sa seg villige til å gi råd om enkeltspørsmål under dette arbeidet.

Ved revisjonen av framlegget blei det gjort en heil del detaljendringer, særlig innen formverket, der det kom fram en sterkere vilje til å holde oppe nynorske former enn tilfellet var i den opphavlige nemnda. Der det i 1963-framlegget heitte:

kastende (kastande), skriver, kommer (kjem), hester (hestar), vakrere (vakrare),

der heiter det i det endelige framlegget:

kastende/kastande, skriver/skriv, kommer/kjem, hester/hestar, vakrere/vakrare.

Ellers kan en nemne at utvalget av partisippformer for sterke verb blei sterkt forenkla.

Det endelige utkastet blei lagt fram for landsmøtet 1965, som gjorde følgende vedtak:

«l. Landsmøtet 1965 vedtar å legge fram til debatt gjennom avisa og om mulig på annen måte et utkast til samlenormal som er utarbeidd av ei samlenormalnemnd og i siste hand redigert av lektor Aksnes og rektor Dalene. 2. De som ønsker tilsendt den opprinnelige innstillinga, må koste utgiftene med kr. 5.- 3. Aksnes får i oppdrag å innarbeide i innstillinga ei redegjøring for den arbeidsmåten som har vært brukt og de sentrale og prinsipielle meningsforskjeller som fins om framlegget.»

En kort omtale av arbeidet i Samlenormalnemnda og et sammendrag av formverket i samlenormalen blei offentliggjort i «Dagbladet» den 17. og 18. november 1965. Et oversyn over formverket og lydverket blei trykt i bladet «Språklig Samling» nr. 4, 1965. Seinere blei et kort sammendrag av utkastet sendt til alle landets aviser, og en del tok det inn. Framlegget til samlenormal førte til en del debatt, men mindre enn vi hadde grunn til å håpe. En kan nemne at «Moss Avis», og «Gudbrandsdølen» hadde lederer om normalen. Ellers hadde naturligvis «Frisprog» en brei omtale av framlegget, fra sin synsvinkel. Den 1. mars 1966 hadde Kringkastinga et ungdomsprogram om samlenormalen. Språklig Samling var der representert ved lektor Magne Aksnes. Riksmålsforbundet avslo å være med i ordskiftet om normalen, men kritiserte etterpå NRK sterkt for at Språklig Samling hadde fått komme til orde.

II.2. Samlenormalen i skolen

Teoretisk er det ingen vanske med å få innført ett offisielt skriftspråk i Norge. Styremaktene kan gjøre vedtak om at orda heretter skal bøyes og staves på en bestemt måte. Punktum. De kan t.d. vedta at bokmålet skal være riksspråk – eller nynorsken i dens nåværende form. Det er bare det at så udemokratisk går vi ikke fram i vårt land. Vi prøver å finne en mellomveg. Begge målformene må endres noe, slik at de kan møtes på halvvegen. Prinsippet for tilnærminga må stort sett bli at bokmålet gir opp sine danske bøyingsformer – solen, kastet, har kommet må vike for de norske formene sola, kasta, har komme/kommi – mens nynorsken på si side må gi slepp på noen av sine særformer – dronningar, krevja, kastar blir erstatta av dronninger, kreve, kaster. Dessuten må det foretas ei vidtgående samordning av ortografien.

Vi vil straks gjøre merksam på at dette ikke er noen ny tanke. Den første som satte den fram, var ingen ringere enn professor Didrik Arup Seip, en av de fremste kjennerne av norsk språk. I 1936 skreiv han følgende i boka «Språklig omvurdering i norsk språkutvikling»: «Men alt nå skulde det bli satt op en fellesform for begge mål, som enhver kan bruke. Det må bli gitt lærebøker på den og ordlister. Den må være obligatorisk i en av de to stilene som blir brukt ved avgangseksamener. Den må kunne brukes i centraladministrasjonen og embedsverket. Den vil komme til nytte i skjemaer og opslag, som ellers skal være på begge mål. Selv om en slik fellesform ikke blir innført på annen måte, bør vi snarest mulig få en slik «skjemaform» og «opslagsform». Det vil lette den offentlige administrasjon på mange måter.»

Gjennom dette framlegget meiner vi å ha bevist at det er mulig i dag å sette opp en slik fellesnorm som professor Seip foreslo. Vi vil derfor så sterkt vi kan oppmode våre styremakter til å gi Norsk språknemnd i oppdrag å utforme en samlende offisiell normal så snart som mulig.

Tidligere rettskrivingsreformer har vært lansert i heile skoleverket på en gang. Men dette krever et stort apparat, med mange nye lærebøker osv. Vi ser det slik at en samnorsknormal i første omgang bør tas i bruk i gymnaset, og da på heilt frivillig grunnlag, gjerne i form av forsøksverksemd. Et slikt eksperiment vil kreve et minimum av innsats fra det offentlige.

Når vi trur det kan gjøres på denne måten, er det fordi en samnorsk normal ikke vil bringe noe prinsipielt nytt. Av nye lærebøker trengs det bare grammatikk og ordliste. Den nye normalen burde derfor kunne tas inn i undervisningen uten særlig store praktiske vansker. En elev som deltar i den regulære undervisningen i bokmål og nynorsk, skulle ikke trenge noe større særundervisning om han ønsker å skrive samnorsk. Den nye normalen vil jo i seg sjøl bestå av ei blanding av de to målformene, og de grammatiske særreglene vil ikke inneholde mye nytt. Normalen vil sjølsagt måtte bygge på genuine norske særmerker – tre kjønn, a-verb og diftonger – samtidig som den må hente mye av sitt rike ordtilfang i bokmålet. Følgelig vil det ikke på noen måte være bortkasta for en samnorskelev å følge undervisningen i bokmål og nynorsk. Tvert imot vil rikelig høve til sammenlikning mellom målformene være nyttig og nødvendig inntil videre, særlig av omsyn til målføringa. Eleven skulle da få med seg alle vesentlige verdier som den nåværende norskundervisningen gir, samtidig som han kan konsentrere seg om en skriftnorm. Det måtte være en forutsetning at elever som bruker samlenormalen, slepper å skrive på de andre målformene. De kan da sette alt inn på å lære ei norsk målform fullgodt, istedenfor to halvgodt.

Når det gjelder litteraturlesinga i skolen, trur vi ikke det vil være nødvendig med gjennomgripende forandringer, i alle fall ikke i gymnaset. Den som hevder at den litteraturen som blir lest, må være for handa i samme språkform som den elevene nytter, kan vi bare minne om situasjonen som den er i dag. Også nå leser elevene mye litteratur i heilt andre målformer enn dem som de bruker i sine skriftlige arbeid (Holberg, Wessel, Wergeland, Welhaven, Aasen, osv.). Vi kan videre peike på at den ungdommen som vil nytte samnorskalternativet, slett ikke trenger å være opprådd for litterære forbilder. Vi har ei rekke forfatterer fra vår eiga tid som ikke har funne seg heime i noen av våre offisielle målformer, men har skapt si eigen, ofte midt imellom de offisielle, og gjerne nokså nær vår norm. Gode eksempel på dette er Johan Bojer, Olav Duun, Mikkjel Fønhus, Magnhild Haalke, Kåre Holt, Magne Østby, Lars Berg, Einar Skjæråsen, Alf Prøysen, Johan Falkberget og John Giæver.