Motstanderne våre, både i nynorskleiren og i riksmålsgruppa, framstiller det ofte som om en samnorsk normal er en umulig tanke i de nærmeste mannsaldrene. De pleier da argumentere med at en slik normal ville føre med seg store skadeverknader på fleire områder.
Vi vil ikke blankt avvise alle disse argumenta. Vi har aldri påstått at innføringa av en samlenormal ikke vil føre til visse ulemper i begynnelsen. Samnorsken står der i samme stilling som andre reformer som skal gjennomføres. Alle endringer fører nemlig med seg ymse ulemper, men vi kan ikke av den grunn slutte at alle forandringer er forkastelige. Det gjelder alltid å veie fordeler og ulemper mot hverandre og komme fram til ei balansert vurdering. Vi hevder at fordelene ved en fellesnormal i det lange løp vil være så mye større enn ulempene at valget ikke kan være vanskelig.
Vi skal nå ta for oss noen av motargumenta mot samnorsk. Somme finner vi praktisk talt verdilause. Andre er det noe ved. Det er bare det at motstanderne våre gjerne forstørrer betydningen av dem, ofte heilt ut i det meiningslause.
III.1. De kommende slektene og litteraturen
Motstanderne våre påstår at ungdommen og de kommende slektene vil ha vansker med å lese eldre litteratur viss vi innfører samnorsk. Dette argumentet er det sjølsagt noe i, men ikke så mye som påstått i agitasjonen. Dessuten har saka, i likhet med alle språkspørsmål, mange sider.
For det første vil språket vårt fjerne seg fra eldre uttrykksmåte hva vi så gjør. Ungdommen har språklige vansker med å tilegne seg eldre litteratur i alle land, også i de landa som ikke har hatt rettskrivingsendringer de siste par hundre åra. I England må elevene lese Shakespeare ved hjelp av ordbok, og enda er det vanskelig nok. Saka er den at språket forandrer seg med omsyn til ordvalg og stil, og slike endringer skaper mye større vansker enn rettskrivingsreformer. Endringene i ordvalg og stil kommer av seg sjøl, og vi kan ingenting gjøre ved det. Leser vi f. eks. Holberg og Wergeland, ser vi at det er disse endringene som skaper avstand, ikke stavinga og bøyinga.
Dessuten: Vil tilegninga av t. d. Sigurd Hoel og Arnulf Øverland bli nemneverdig vanskeliggjort om deres språk har litt andre former enn samnorsken? Naturligvis ikke. Når vi sammenlikner ulikskapen med alt det de to språkformene har felles, vil vi oppdage at forskjellene er så små og ubetydelige at de spiller en heilt underordna rolle. Ja, vi kan si det slik: Dersom det ikke er andre ting som demper vår oppgløding for Øverland enn den språklige skilnaden mellom han og oss, da vil Øverland bli mye lest!
Vi kan også peike på at den språklige avstanden mellom Øverland og Holberg er mye større enn mellom Øverland og oss som vil skrive samnorsk. Likevel leser vi Holberg. Vi kan konkludere med å si at dette «litteraturargumentet» nok har noe for seg, men ikke på langt nær så mye at det bør stille seg hindrende i vegen for en samnorsk skriftnormal.
Ved samme høvet kan vi ikke la være å dra fram i lyset et forhold som ofte blir forvrengt av motstanderne våre. De framstiller det som om det er lærebokforfatterne, og bare de, som driver og forandrer språket hos klassikerne våre. De framstiller det som om vi nå kunne ha lest klassikerne i deres opphavlige språkform viss ikke skolefolk hadde «klusset» med språket deres. Dette er ikke tilfellet. Forlaga har rett til å forandre språket hos forfatterne, og de gjør det også, riktignok ikke ut fra pedagogiske omsyn, men ut fra omsynet til hva slags språk de trur det kjøpende publikum liker å lese. Klassisk norsk litteratur blir sjelden solgt i si opphavlige språkdrakt, og det er det ikke skolefolka som er skyld i, men forlaga sjøl.
III.2. Verdien av språkstabilitet
Motstanderne våre argumenterer ofte med at et skriftspråk må være stabilt. Talespråket kan forandre seg, men skriftspråket bør likevel beholde formene sine fra generasjon til generasjon. Det har nemlig en kulturtradisjon å føre videre fra ættled til ættled, og må derfor ikke endres.
Dette spørsmålet er innvikla og vanskelig. Saka har så mange sider at det er ei forfalsking av heile problemet å prøve å klarlegge det med slike forenkla og einsidige påstander som referert ovafor. Sjølsagt er det en viss fordel at språket er mest mulig stabilt. Vi har heller ikke tenkt å rive språket opp med rota og foreta nyplanting. Det vi først og fremst vil, er å bruke det språkstoffet vi har slik at det tjener flest mulig nordmenn på beste måten.
Vi skal vedgå at det ville by på visse fordeler om språket i det heile ikke utvikla seg. Men det er et reint akademisk synspunkt, for da måtte forutsetningen være at det heller ikke var behov for utvikling. Men det vil det naturligvis alltid være. En må ha klart for seg at et språk aldri kan eksistere i et kulturelt tomrom. Det vil alltid være uttrykk for en kultur, og når kulturen forandrer seg, vil dette alltid føre med seg behov for språkendringer. Bare av den grunn må en sette et spørsmålstegn ved påstanden om at skriftspråket bør være uforanderlig. Men det fins også meir nærliggende og praktiske innvendinger mot teorien om språkstabilitet. Talemålet vil forandre seg, samme hva vi gjør. Dersom vi ikke da av og til justerer skriftspråket etter talemålet, vil kløfta mellom de to etter hvert bli så stor at det skaper vansker for opplæringa. Det er tilfellet bl. a. i England, der de har hatt stabil rettskriving de siste to-tre hundreåra. Der driver de nå og eksperimenterer seg fram til ei ny rettskriving, noe som er uhyre vanskelig, så stor som avstanden nå er blitt mellom det talte og det skrevne ord. Lærerne våre kan nok med en viss rett klage over de problema de stadige forandringene fører med seg. Men på lengre sikt er den pedagogiske verdien av ei stabil rettskriving tvilsom, den også. Det kan vi lære av tilhøva i England.
III.3. Språk og kultur
Det blir ofte hevda at folkespråket er ukultivert, at det vil ødelegge kulturen viss det blir lagt til grunn for skriftspråket, at «pent» språk er merke på høgre kultur hos dem som bruker det osv. Dette er synsmåter vi tar fullstendig avstand fra. For det første bygger dette synet på en einsidig og overflatisk kulturoppfatning. De som hevder det, synes å anta at det som har med boka og det skrevne ordet å gjøre, det er uttrykk for kultur, mens fjøset, verkstedet og andre arbeidsområder ingen plass har i kultursammenhengen. Vi derimot hevder at alt arbeid som har verdi for den enkelte og for samfunnet, er kulturarbeid, og vi vil ikke vurdere det eine slaget høgre enn det andre. Også forfatterne er avhengige av at folk steller i fjøset og driver anna kroppsarbeid. Vi meiner at alt språk som uttrykker en skikkelig tanke og blir brukt av hederlige mennesker i deres daglige virke, er kulturspråk, og nekter plent å gå med på at riksmålsfolket, som de gjerne trur, er en elite som skal ha einerett til å bestemme over språket.
Det avgjørende i denne sammenhengen er at motstanderne våre synes å knytte visse kulturelle særverdier til de grammatiske endingene. Solen er ei kultivert form, mens sola er ukultivert. Vi våger å påstå at sjølve denne tanken er ukultivert, for den bygger ikke på rasjonell, men magisk tenking. Det er klart at ordet bærer kulturverdier i seg, men kulturen er bunden til innholdet, ikke til forma. Ordet er hellig, sier vi. Javel. Men bare som bærer av tanker og kjensler. Dersom ordet har to former og innholdet er det samme i begge, er de også likeverdige som kulturformidlerer.
Mye rart har vært skreve om ordformene og deres eigenverdi, både fra nasjonal (nynorsk) synsstad og fra «kultivert» (riksmåls-) synspunkt. På denne saka har vi samme synet som forfatteren Waldemar Brøgger, som vi tillater oss å sitere:
«Jeg forkaster den nasjonale tendensen – jeg tror ikke jeg blir mer norsk ved å skrive sola istedenfor solen. Og jeg forkaster kulturverntendensen – jeg tror ikke jeg blir mer kultivert ved å skrive solen istedenfor sola. For meg står begge tendensene som et primitivt og magisk syn på språket – et syn som er nær i slekt med det syn som ligger til grunn for alle rasefordommer. … Alle språks ytre former er like gode, og når jeg skal velge mellom de mange formene vårt rike norske språk byr på, vil jeg velge det som er mest alminnelig i bygd og by. Ikke fordi det er noe særskilt gjevt og framifrå ved de ordene og formene flertallet bruker, men fordi det er demokratisk og praktisk – og fordi det er rettferdig og riktig at et folks skriftspråk bygger på flertallets talespråk.»
III.4. Vakkert og stygt språk
Hva er vakkert og hva er stygt språk? På dette punktet er det ofte skarp meiningsskilnad, som i de fleste estetiske spørsmål, for neppe noe område er så udefinerbart og lite målbart som det estetiske. I estetiske spørsmål kan vi enda mindre enn i andre spørsmål vente at alle skal være enige, og det er vel bare bra at det er slik.
Når det gjelder språk, vil nok mange synes at norsk (særlig nynorsk) og svensk er vakrere enn dansk, fordi de to førstnevnte har meir markerte konsonanter og fleire klangrike vokaler (a og o). Den store danske kritikeren Georg Brandes peikte på dette i en tale til en svensk forsamling i 1906. Det danske språket «hvisker hvor det svenske runger», sier han. Og videre: «Jeg elsker Deres Sprog og jeg misunder Dem Deres Sprog.» Legger vi slike synsmåter til grunn for den estetiske vurderinga vår, kan vi nok trygt si at samnorsk vil bli minst like vakkert som bokmål, for det kommer til å få fleire klangrike vokaler enn bokmålet.
Likevel hevder motstanderne våre at samnorsk vil bli et stygt språk. Et slikt utsagn er interessant, ikke fra et språklig, men fra et psykologisk og sosiologisk synspunkt. Det de meiner, er egentlig at samnorsken vil virke uvant, og derfor stygg. De setter likhetstegn mellom «uvant» og «stygg». Med andre ord: De reagerer som heimføingen. Det som særmerker heimføingen, er nemlig at han reagerer irrasjonelt og følelsesmessig – i regelen med motvilje og avsky – på alt nytt. Det han ikke er vant med, det som ligger utafor hans horisont, utafor Dovrehallen, er enten stygt eller komisk eller begge deler, og skal derfor møtes med hånflir og fleip. Om de som bruker dette argumentet, er i god tru sjøl, er umulig å si. Men de prøver i alle høve å appellere til heimføingen i oss, og heimføinger finner vi like ofte i storbyen som i avdalen, like ofte blant lærde som blant ulærde. Vi meiner at en slik reaksjonsmåte er ukultivert. Nye fenomen, også nye ordformer, må vi vurdere ut fra det de er og betyr i seg sjøl, ikke ut fra det vi er vant til. Det er den voksne og kultiverte holdningen.
Det blir også appellert til streberen i oss: Viss vi snakker «pent», da er vi også «pene mennesker», da står vi høgre på samnfunnsstigen enn om vi snakker slik det faller mest naturlig for oss. Vi finner heller ikke at dette argumentet er et merke på kultur. Den som ligger under for språklig streberi, viser bare at han har erstatta virkelige kulturverdier med tomme symbol, og det er et svik mot kulturen.
III.5. Stil og vane
Spørsmålet stil er et vanskelig emne å behandle generelt. Her ønsker vi bare å imøtegå motstandernes påstand om at god stil kan vi bare få viss vi skriver enten riksmål eller nynorsk, og at ei blanding av de to målformene i seg sjøl nødvendigvis vil være dårlig stil.
Litt omtanke burde gjøre det klart for oss at god og dårlig stil kan vi få på alle språk. God stil har vi når leseren uten vanske kan få tak i de tanker og stemninger som skribenten ønsker å uttrykke, dårlig stil når meininga er vanskelig å få tak i. Dette er det viktigste stilmerket, og ut ifra det kan vi trygt si at god og dårlig stil finner vi om lag likelig fordelt på skribenter i alle slags målformer.
Ei annen sak er det at folk ofte blander sammen stil og personlig språkvane. Det som bryter med språkvanene deres, kaller de for stilbrott. Men den som vil framover, den som har en konstruktiv tanke bak sitt strev med språket, må ikke være redd for å sette seg ut over gammal vane og skape noe nytt. Han må være klar over at det som er stilbrott i dag, kan være god stil i morgen, for språkvanene kan forandre seg fort. For om lag tretti år sia hette det at en måtte skrive enten «jordens befolkning» eller «folket på jorda». Å blande sammen disse formuleringene ville være stilbrott. Likevel ser en nå ofte «jordas befolkning», uten at mange reagerer på det. Det føles ikke som stilbrott lenger. Alle uttrykksmåtene er like klare, men den siste kan ofte være den mest formålstjenlige.
«Stilbrottargumentet» er i hovedsaka en appell til vanen. Men vi må være klar over at gammal vane kan brytes ned og ny vane bygges opp. Og det trenger ikke ta så lang tid viss en gjør en innsats for det. Men det er merkelig å se hvordan jamvel kyndige folk kan ta feil her. Professor D. A. Seip skreiv så seint som i 1952 at en i bokmål ikke kunne bruke partisipp på -a som attributt. («Omstridde spørsmål i norsk språkutvikling.») Uttrykk som «den lettliva karen», «den dyrka jorda», «de blanda talla», «ei høvla treplate», «smelta voks», «farga folkeslag» osv. ville være «sørgelig knot, langt borte fra allslags folkemål». Det er trulig få unge i dag som vil være enige med Seip i denne karakteristikken. De fleste vil vel se på disse formuleringene som naturlig norsk uttrykksmåte. Dette viser hvor fort språkvanene kan forandre seg fra generasjon til generasjon.
III.6. Språktvang
Motstanderne våre kaster ofte fram den påstanden at det rår språktvang i landet, og at de ønsker språklig fridom. Denne påstanden vitner om ei slik begrepsforvirring at vi skjems nesten for å imøtegå den.
Det er klart at i skoleopplæringa må det være en viss tvang, for så vidt som vi må ha ei offisiell rettskriving å lære elevene. Slik er det i alle land, og slik må det være om vi skal kunne holde oppe sivilisasjonen vår. Men like klart er det at når vi kommer utafor den offentlige sektoren av samfunnslivet, så må folk få stave og bøye som de vil. Det gjør de da også, og det fins ingen ansvarlige mennesker som har tenkt å gjøre noe med det.
Riksmålsfolka syner sterk uvilje mot at Stortinget bestemmer i skolen. De hevder at dette er tvang, diktatur. Vilken annen ordning de har tenkt seg, er aldri blitt klarlagt. Og det har sine gode grunner, for det fins ingen annen ordning som ville gå i praksis. En smule omtanke burde tilsi at alle påbud som lærerne skal kjenne seg forplikta til å rette seg etter – og det er det saka i praksis gjelder – må ha sitt opphav i Stortinget.
Det blir påstått at i andre land legger ikke styremaktene seg bort i opplæringsmålet. Dette er en påstand med svært veikt grunnlag. For det første kan vi peike på at rettskrivinga i dansk, som riksmålet er utgått fra, har sitt opphav i en kongelig forordning av 1775. Bakgrunnen for forordningen var typisk nok den at dansk skulle bli eksamensfag i den høgre skolen. Styremaktene ville rå for opplæringsmålet, der som her. Men det er sant at somme land, f. eks. Danmark og England, har hatt ei stabil rettskriving så lenge at folk ser på den som et meir eller mindre uforanderlig element. Slike land kan vi likevel ikke sammenlikne oss med. Vi har nemlig arva et uløyst språkproblem, som vi må prøve å løyse, og det kan ikke skje uten at styremaktene har det avgjørende ordet. Men heller ikke i de «stabile» landa er det noen ubrytelig regel at styremaktene ikke skal gripe inn i rettskrivingsnormeringa. Vi har før nemnt at engelskmennene driver og uteksperimenterer ei ny rettskriving. Dette blir gjort etter opptak av styremaktene, og dersom ei ny rettskriving skal bli innført, må det skje etter vedtak av nasjonalforsamlinga der og.
Ellers vil vi minne om at «fridom» er et verdifullt omgrep, som det er uansvarlig å misbruke i agitasjon for særformål. Etter vårt syn er det våre fritt valte stortingsrepresentanter som best kan ta vare på nasjonens fridom.
III.7. Ett eller to språk i landet?
Somme mennesker påstår at vi har to språk i landet. Denne påstanden står ikke for en vitenskapelig analyse. Særkjennet for det vi kaller et språk, er at det blir forstått umiddelbart av medlemmene av samme språkgruppe, men ikke av folk som står utafor. Vi ser da bort fra sjeldsynte ord og andre tilfeldige faktorer som kan virke hindrende for forståelsen. Finland har to språk og like ens Belgia, for i begge disse landa er det to språkgrupper som ikke forstår hverandre uten spesiell opplæring. For Norges vedkommende må vi nok si at bokmålet har sitt opphav i dansk, og at det framleis har en del former som ikke kan reknes som norske, f. eks. felleskjønnsformer som gaten, boken, kjenslen og pret. kastet. Vi kan også nemne at utenlandske språkfolk helst ikke vil godkjenne bokmålet som eige språk, men ser på det som en avart av dansk. I Norge er likevel alle mennesker med vanlig opplysning i stand til å forstå og gjøre seg forstått overfor hverandre. Påstanden om to språk i landet er altså uriktig, og den virker forvirrende for den som vil skaffe seg greie på norske språkforhold. Det er da heller ikke noe anna enn en propagandapåstand, framsatt for å underbygge kravet om at de ulike «språkgruppene» må få sjølstyre.
Den riktige måten å framstille saka på torde være at vi har ett språk, men at det fins visse systematiske variasjoner i skrivemåten, slik at vi opererer med to skriftnormaler. Oppdelinga i språkleirer er derfor kunstig. Studerer vi morsmålet vårt, dvs. det språket vi har lært i heimen, vil de fleste finne at det har visse særtrekk felles med den nynorske normalen, andre trekk felles med bokmål. Når noen da sier at de har nynorsk eller bokmål som morsmål, er det også uriktig. En skriftnormal ligger alltid såpass på sida av alt som blir talt at den ikke kan være morsmål i egentlig forstand. Skal vi plassere oss sjøl i forhold til skriftnormalene, vil vi finne at vi ligger et sted på sida av dem, ofte midt imellom. Det korrekte er derfor å si at begge skriftnormalene er våre, og at de begge er meir eller mindre norske.
Vår konklusjon blir da at vi alle, uansett «språkgruppe», må få lov til å være med og avgjøre hvordan den framtidige norske skriftnormalen skal se ut. Og i den utstrekning denne saka fører med seg bindende påbud for lærerer og andre tjenestemenn, kan den bare løyses ved at avgjerdsmakta i siste instans blir overlatt til Stortinget.
