IV. Formverket

IV.1. Generelle retningslinjer

Samlenormalnemnda ser det slik at det er bøyinga av orda – formverket – som er det viktigste i en samlenormal. Rettskriving og ordtilfang spiller mindre rolle. Kan en få satt opp et noenlunde fast formverk på samnorsk grunn, da har vi alt et samnorsk skriftspråk. Derfor har vi da prøvd å finne fram til høvelige samformer også på de punkt der Norsk språknemnd ikke fullførte tilnærminga i 1959. Der det ikke fins samformer fra før, har vi prøvd å finne fram til den forma som står sterkest i talemålet. Men i mange tilfelle har vi mått jamstille bokmåls- og nynorskforma.

Av og til har nemnda vært sterkt i tvil om den skulle ta med eller sløyfe ei form. I slike høve har det hendt at den har grepe til den utvegen å sette forma i klammer. Det betyr da at vi foretrekker forma utafor klammene, men finner at vi ikke kan sløyfe den andre. Klammer betyr altså: Vent og se.

Innafor ramma av det oppsatte formverket vil det være mulig å skrive et forholdsvis sterkt bokmålsfarga språk, eller et meir nynorskfarga språk viss en ønsker det. Språket i denne brosjyren ligger temmelig nær opp til bokmål, men er på alle punkt i samsvar med samlenormalen og skulle alt i alt gi leserne et klart bilde av den normen vi går inn for.

IV.2. Kort oversyn over formverket

IV.2.1. Substantiv

IV.2.1.1. Artiklene

Den ubestemte artikkelen heiter e(i)n, ei, e(i)t.

Den foranstilte bestemte artikkelen heiter den, det, de(i).

IV.2.1.2. Hankjønnsord

Hankjønnsorda ender i fleirtall på -er og -ene eller -ar og -ane. Altså: hester-hestene eller hestar‑hestane.

Dette gjelder også ord som i nynorsk har hovedform på -er/-ene (gjester‑gjestene eller gjestar‑gjestane).

Ord på -nad, -else og -het får likevel -er og -ene som eineform, likeeins fremmendord -a (månader, forsinkelser, nyheter, villaer). Avleiinger -er/-ar (arbeider/arbeidar) blir bøyd slik i fleirtall: arbeidere(r)‑arbeiderne eller arbeidarar‑arbeidarane. Men avleiinger av geografiske ord og fremmendord kan bare ende på -er i eintall (bergenser, akademiker), og blir bøyd slik: bergensere(r)‑bergenserne eller bergenserar‑bergenserane.

IV.2.1.3. Hokjønnsord

Ett av de mest typiske trekk ved det tradisjonelle bokmålet var at det hadde to kjønn, mens nynorsken alltid har hatt tre. Ser vi bort fra Bergen, har nynorsken alle norske målføre på si side. Hokjønnsformene trenger da også stadig sterkere inn i bokmålet, trass i bevisst motstand fra riksmålshold. For oss er saka grei: I en samlende normal må hokjønnsformene være obligatoriske. Det skal altså heite:

ei stjerne-stjerna-stjerner-stjernene

ei regjering-regjeringa-regjeringer-regjeringene

Hovedregel:

  • Bestemt form eintall ender på -a.
  • Fleirtall ender på -er og -ene.

IV.2.1.4. Ord med vekslende kjønn

En del ord kan være både hankjønn og hokjønn. Det gjelder mange ord på -e (kassen/kassa, planten/planta osv.) På samme måten er det med ord på -het (godheten/godheta), men disse kan også ha jamstilt form på -heit og er da alltid hokjønn (godheita). Enkelte ord med gammalmodig preg er alltid hankjønn (begivenheten). Verbalsubstantiv og konkrete ord på -ing er hokjønn (lesinga, regjeringa), så sant de ikke naturlig er hankjønn (utlendingen). Ord på -ning er oftest hankjønn.

IV.2.1.5. Nøytrumsord

Her må en skille mellom einstavingsord og fleirstavingsord. I einstavingsorda går utviklinga i retning av ubestemt form uten ending og bestemt form på -a. Men i fleirstavingsord står fleirtallsformene på -er og -ene så vidt sterkt at det foreløpig ikke er grunnlag for å sløyfe dem.

Einstavingsorda skal bøyes slik: e(i)t hus-huset-hus-husa. Også når slike ord danner siste ledd i et sammensatt ord, bør de få denne bøyinga (søksmåla). På den andre sida bør former med sterkt preg av konservativt bokmål få -ene i bestemt form (bruddene, hullene). Fleirstavingsorda får valgfri bøyning: kontor-kontoret-kontor eller kontorer-kontorene eller kontora, et eple-eplet-eple eller epler-epla eller eplene.

Unntatt fra dette mønsteret er fleirstavingsord på -er, som ikke skal ha fleirtallsending og blir bøyd slik:

et anker-ankeret-anker-ankera eller ankrene.

IV.2.1.6. Genitiv

S-genitiv kan brukes i alle kjønn, bestemt og ubestemt form, eintall og fleirtall, når stil og sammenheng gjør det naturlig.

IV.2.2. Pronomen

IV.2.2.1. Personlige pronomen

Jeg og eg er jamstilt.

Som objektsform er han hovedform og ham klammeform.

Som subjektsform er ho og hun jamstilt.

Objektsforma er henne og eigeforma hennes.

Det personlige pronomenet den skal kunne brukes som i bokmål (steinen, den er tung eller han er tung/ fjøra, den er lett eller ho er lett).

I 2. person fleirtall er subjektsformene dere og de jamstilt.

Objektsforma er dere og eigeforma deres.

I 3. person fleirtall er de og dei jamstilt.

Som objektsformer er dem og dei jamstilt, med de som klammeform.

Eigeforma er deres eller deires.

Høflig tiltale: De, Dem, Deres.

IV.2.2.2. Påpekende pronomen

Disse og desse skal være jamstilt, likeså de og dei.

IV.2.2.3. Spørrepronomen

Hvem og kven, hva og kva er jamstilt, med genitivformene hvem sin, si, sitt, sine og kven sin, si, sitt, sine.

I relativsetninger kan en nytte genitivforma hvis.

Hva for en, ei, et og kva for ein, ei, e(i)t er jamstilt med (h)vilken, (h)vilket, (h)vilke.

IV.2.2.4. Ubestemte pronomen

En og ein er jamstilt.

Hver-hvert og kvar-kvart er jamstilt.

Noen, annen og ingen skal bøyes slik:

noen-noen-noe-noen

annen-anna/annen-anna/annet-andre

ingen-inga/ingen-ikk(j)e noe-ingen

IV.2.3. Adjektiv og adverb

I komparativ og superlativ av adjektiv og adverb er endingene -ere og -est jamstilt med -are og -ast (vakrere-vakrest eller vakrare-vakrast).

Adj. på -en får -ent i nøytrum (åpent, kristent).

IV.2.4. Tallord

Som grunntall er ein, ei, eitt jamstilt med en, ei, ett.

Ordenstall ender på -ende (sjuende).

IV.2.5. Verb

IV.2.5.1. Infinitiv

skal ende på -e (å kaste), men refleksivinfinitiven kan få -es eller -as (å kastes eller å kastas).

Presens partisipp kan få -ende eller -ande (kastende eller kastande).

IV.2.5.2. Presens av svake verb

På dette punktet skulle det være mulig å komme bort fra det nokså innfløkte bøyingssystemet i nynorsk, der en som kjent opererer med tre ulike former (kastar, dømmer, tel). Ut ifra omsynet til den forenklinga som samlenormalen bør føre med seg, foreslår vi her -er som eineform, som i bokmål nå (kaster, dømmer, teller). (Vi ser da bort fra tru-klassen naturligvis.)

IV.2.5.3. Presens av sterke verb

Bokmålet har her endinga -er, med trygt grunnlag i søraustnorske dialekter. De endingslause nynorskformene står imidlertid svært sterkt i mesteparten av landet ellers, og vi vil derfor gjøre framlegg om jamstilling. Altså: skriver eller skriv, faller eller fell, kommer eller kjem.

IV.2.5.4. A-verb

Den største motsetningen mellom bokmålet på den eine sida og nynorsken og dialektene på den andre ligger i formene kastet-kasta. For oss samnorskfolk er det innlysende at denne barrieren må falle viss vi skal nå fram til ei sammensmelting av målformene, og det kan bare skje ved at bokmålet gir opp si tradisjonelle form og går over til a-forma. Nynorsken kan ikke gi opp denne forma uten å fornekte heile sitt grunnlag – norsk talemål, der a-forma er nesten einerådende. (Viktigste unntaket er Bergen.)

Vi finner det derfor både nødvendig og riktig å føre opp

kasta – har kasta

som eineformer i preteritum og perfektum partisipp.

IV.2.5.5. Supinum av sterke verb

Supinum av sterke verb ender i bokmål på -et (funnet), i nynorsk på -e eller -i (funne eller funni).

Også her har nynorsken nesten alle målføra på si side, og vi satser derfor på de nynorske formene. Et mindretall i nemnda går inn for å beholde bokmålsendinga som jamstilt form, men fleirtallet ser det slik at supinumsformer på -et vil virke uheldig i tekster der fortidsformer på -a er gjennomført ellers, og foreslår derfor å stryke endekonsonanten t.

Vanskeligere er valget mellom e og i. E-endingene står særlig sterkt på Vestlandet, og skulle også falle mest naturlig for bokmålsfolk. I-endingene har vist seg å være svært ekspansive på Austlandet. På denne bakgrunnen fant nemnda det mest naturlig å jamstille formene og foreslår:

har funne eller har funni.

En god del sterke verb kan eller skal ha svak supinumsform, og mange har ulike stammevokaler. Vi viser til særskilt liste.

IV.2.5.6. Samsvarbøying

Nynorsken har et temmelig komplisert bøyingsmønster for perfektum partisipp i samband med verba være og bli (han vart dømd, det vart dømt, dei vart dømde osv.) Bokmålet har ikke dette systemet, og det er også delvis i oppløysing i målføra, særlig ved svake verb. Vi foreslår derfor å sløyfe all samsvarbøying av svake verb. Altså: han, det, de/dei blei kjøpt, dømt, trudd. I sterke verb står samsvarbøyinga sterkere, og vi foreslår å holde den ved lag som jamstilt form. Altså: han, det, de/dei er komme/kommi, eller: han er kommen, det er komme/kommi, de/dei er komne.

Hva driver vi med?

Landslaget for språklig samling (LSS) er en språkpolitisk organisasjon som jobber for å få ett felles skriftspråk i Norge. Her er noen av de sakene vi arbeider konkret med:
- Vi opplyser om muligheten for å skrive talemålsnært innafor gjeldende rettskrivningsnormer.
- Vi arbeider mot offisiell talemålsnormering - alle bør ha rett til å bruke sin egen dialekt i alle sammenhenger!
- Vi gir råd om god og kreativ språkføring, og gir ut en litteraturpris hvert år til en forfatter som har utmerka seg både språklig og litterært.
- Vi gir ut ei årbok hvert år med tekster om språk og litteratur.
For å få mer informasjon om hva vi mener og står for, klikk deg inn på fanen "Dette mener vi" under "Om LSS".

Interessert?

Vil du bli med? Ikke nøl!

Meld deg inn