I.1. Til ungdommen
Når vi har valt denne overskrifta, er det hovedsakelig av to grunner: For det første fordi ungdommen har lettest for å bryte med nedarva forestillinger og finne konstruktive utveger der de eldre har kjørt seg fast. For det andre fordi det er de unge som først og fremst lir under den ulempa som dobbelopplæringa i norsk (hovedmål/sidemål) fører med seg. Derfor syns vi det er naturlig at ungdommen lar seg engasjere i arbeidet for en samnorsk skriftnormal.
Landslaget for Språklig Samling representerer noe nytt i norsk språkdebatt. Før har ordskiftet ofte vært dreve på sterkt følelsesmessig grunnlag. Formålet har vært å mobilisere så sterke kjensler at fornuften blei kopla ut, noe som ikke er så vanskelig i språkspørsmål, for språket er på mange vis bunde sammen med våre sterkeste kjensler. Resultatet er da også blitt en korstogstemning, med kraftige slagord, lettkjøpte påstander, hånsord og fleip og manglende evne til å forstå motstanderen.
Slike tilstander meiner vi er lite forenlige med demokratisk holdning og demokratisk styresett. Demokratiet har som føresetnad at borgerne greier å bevare fatningen, at de ikke lar seg rive kritikklaust med av sine følelser, at de setter noe inn på å løyse nasjonale spørsmål ved hjelp av fornuft og måtehold. I praksis må en være i stand til å gi avkall på noe av sitt eige, slik at partene kan møtes på halvvegen og inngå et kompromiss. Det fornuftige kompromisset er demokratiets veg i alle spørsmål, unntatt reine samvettssaker.
La oss ta et lite attersyn på vår historie for å vurdere hva vi i grunnen har å være stolte av som nasjon. Vikingferdene? Krigene mot Sverige? Neppe. Slike hendinger forteller ikke mye som vi setter høgt i vår menneskevurdering. Derimot bør vi nemne oppgjøret med Sverige i 1905. Også den gangen fans det røster som hissa til korstogstemning, til å sette hardt mot hardt. Men fornuften og måteholdet seira – heldigvis. Vi fikk et kompromissoppgjør, og det er en bragd i vår historie som lyser med sterkere glans enn vikingferder og kriger, for det oppgjøret la grunnen til varig fred mellom Norge og Sverige.
Vi kan videre nemne oppgjøret med Danmark i 1933 (Grønlandssaka), da vi lojalt bøyde oss for kjennelsen til Den Mellomfolkelige Domstolen i Haag. Og vi kan også ta med landssvikoppgjøret i 1945. Folk tok seg ikke sjøl til rette, enda mange nok kunne ha grunn til det. Oppgjøret gikk for seg i verdige, rettsgyldige former, trass i de sterke kjenslene som var engasjerte.
Måtehold og fornuft – det er det siviliserte menneskes – og den siviliserte nasjons – adelsmerke. Vi vil prøve å føre disse elementa inn i språkdebatten også, der de ofte har mangla i sørgelig grad. Vi er klar over at dette ikke vil bli lett. Vårt program, som forutsetter vilje til kompromiss, til å gi etter, til å beherske seg, er på sett og vis et paradoksalt program å be folk slutte opp om. Folk har sjelden latt seg begeistre av et slikt program – dessverre. I menneskeættas historie finner vi ofte at folk har dradd i krig for mange slags hysteriske og ufornuftige formål, men sjelden for måtehold og fornuft. Likevel våger vi å satse på at disse kreftene, som vi vil kalle de gode kreftene, vil seire i språksaka. Vi vil legge usaklige påstander og fanatiske slagord på hylla, ta opp til nøktern vurdering det som skiller oss og se om vi kan løyse saka på et fornuftig grunnlag.
I dette arbeidet vil vi da prøve å engasjere ungdommen. Når vi vender oss spesielt til ungdommen, er det fordi språkformer og rettskriving i høg grad er ei vanesak. De eldre er bundne av sine vaner, ofte så sterkt at vanene er blitt en del av deres eigen person, av deres identitet, for å bruke ei moderne vending. Vi kan ikke godt vente at de skal være særlig ivrige etter å skifte vaner. Men de unge står friere og er i stand til å se meir fordomsfritt på saka.
Slik er det på de fleste områder. Dersom noe nytt skal bygges opp, noe som bryter med gammal vanetenking og nedarva fordommer, da er det de unge som må gå i brodden. Det er de som fordomsfritt kan legge grunnen til nye tanke- og atferdsmønster. Det er de som kan sette sin eigen fornuft og moralske vilje inn for å skape ei bedre framtid. Der har ungdommen si oppgave.
Utopi? Gjerne det. Men da vil vi spørre: Hvor ville menneskene stått i dag dersom ikke enkelte mennesker hadde vært i stand til å bruke sin skapende fantasi til å unnfange utopier, og videre hatt evnen til å sette noe inn på å virkeliggjøre dem? Ofte har det synt seg at det som vanetenkerne kaller utopier, det er bare evnen til å tenke nytt, til å sleppe tankens klare lys inn over problema, slik at en kan skjære gjennom fordomståkene og se realistisk på tinga.
Leseren vil kanskje synes at det er noe søkt å sette språkspørsmålet vårt inn i en slik sammenheng. Men vi våger det likevel, for vi trur at sammenhengen er riktig. Ei samnorsk kompromissløysing på språkproblemet vil være fornuftens seier over fordommer og ufornuft. Kan vi greie den oppgava, da vil vi ha vist at vi ikke er slaver av blinde kjensler. Da vil vi ha vist at vi er et kulturfolk.
I.2. Språklig Samlings alternativ
De store strukturendringene som særmerker samfunnslivet i våre dager, fører med seg at utviklinga nå går raskt i retning av samnorske kulturformer på alle områder. Det er ikke lenger det skarpe skillet mellom bondekultur og bykultur som det en gang var.
Språklig har det gått for seg ei gjennomgripende utjamning de siste par mannsaldrer. I samsvar med denne utviklinga har Stortinget vedtatt fleire store rettskrivingsreformer, etter tilråding fra våre fremste fagfolk. Formålet har heile tida vært at de to offisielle målformene gradvis skulle nærme seg hverandre, slik at de til slutt kan flyte sammen til ett samlende norsk skriftspråk.
Situasjonen er nå den at de radikale variantene av de to målformene står så nær hverandre at forskjellene mellom dem er relativt få og ubetydelige. Ja, det synes etter hvert både kunstig og formålslaust å holde ved lag noe markert skille i det heile. Vi har nå så mange tillatte fellesformer at det går an å skrive temmelig mye uten at noen kan si om det er bokmål eller nynorsk.
Denne tilnærminga har nesten alle nordmenn godkjent i prinsippet. Alle som har tenkt saka skikkelig igjennom, og alle våre styremakter, har lenge vært klar over at de to målformene måtte vokse seg sammen, at vi måtte få ett skriftspråk før eller seinere, og at dette fellesspråket nødvendigvis måtte bli ei blanding av bokmål og nynorsk.
Godkjent i prinsippet, ja. Men når vi skulle praktisere det vi var samde om, da var det alltid en flokk som satte seg på bakbeina. Ved hver rettskrivingsform – i 1907, 1917 og 1938 – var det stort skrik og mye ståhei blant dem som fant at endringene var et inngrep i deres vaner. Men det hindra ikke at de aller fleste var tilfreds med den nye rettskrivinga når det var gått ei tid, og de hadde fått vent seg til den.
Nå står vi framfor den siste kneiken. Vi samnorskfolk hevder at tida er inne til å rive ned de siste gjerdestolpene mellom målformene, slik at vi omsider kan få en samlende offisiell normal, som tar opp i seg det beste fra de nåværende normalene. Vi ønsker med andre ord å samle bokmålet og nynorsken under en hatt, som et tredje alternativ. Både i skolen og i styringsverket er det, etter vårt skjønn, behov for en slik fellesnorm. I løpet av en del år ville det i alle høve vise seg hva for et alternativ som har framtida for seg og passer fleirtallet av folket best.
Hvorfor er det så viktig å få et samlende alternativ akkurat nå? Hvorfor ikke fortsette med to språkformer på ubestemt tid? – Jo, fordi vi nå begynner å føle den tospråklige situasjonen som en større og større belastning for hvert år som går, samtidig som den blir stadig meir unødvendig. Vi tenker da på samfunnsutviklinga generelt. Før kunne folk flest greie seg uten noe større skriving. Lesekunsten var det bare så som så med hos mange. De fleste manuelle yrker var tradisjonelle, dvs. at de yngre lærte ved å være sammen med de eldre i praktisk arbeid. Nå er dette snudd heilt om. Teknikk og vitenskap har holdt sitt inntog i alle yrker. Alle må innom boka, alle må kunne noe teori, og alle yrker fører med seg noe skriving. Dette kommer til uttrykk i skole og utdanning. I og med den niårige skolen er det slått fast at alle skal ha høgre utdanning, og tallet på gymnaselever auker raskt. Vi er på veg inn i utdanningssamfunnet. I denne situasjonen må vi gjøre det vi kan for å rasjonalisere og effektivisere opplæringa.
