Vi ser det slik at ordtilfanget er den minst viktige delen av en samlenormal, fordi det på dette området er unødvendig å normere. Hver enkelt skribent må stå fritt i valg av ord og uttrykk. Her er det gjort feil både av nynorskens og av riksmålets talsmenn. De har prøvd å stenge ute fra sine respektive målformer ord av en viss type. For nynorskens vedkommende dreier det seg om ord av tysk-dansk rot, for riksmålets vedkommende om særnorske ord. Vi vil prinsipielt ta avstand fra dette, og hevde at alle ord som blir brukt i vanlig tale her i landet, bør kunne brukes også skriftlig. Både «danskekomplekset» og «folkemålskomplekset» bidrar til å utarme språket, og vi går derfor inn for å kvitte oss med begge.
Dette vil ikke si at vi skal bruke det første og beste ordet som faller oss inn. Ei forstandig måldyrking vil alltid være av det gode. Vi meiner såleis at så sant vi har et godt norsk ord for et omgrep, bør vi bruke det. I så måte kan vi gjerne være purister. Vi har mange korte og greie ord som gjerne kan brukes i staden for meir tungvinte riksmålsord, t. d. høve for anledning, merknad for anmerkning, bruk for avbenyttelse, avvik for avvikelse, skade for beskadigelse, vern for beskyttelse, mistak for feiltagelse, framsyn for forutseenhet, tålmod for tålmodighet, samsvar for overensstemmelse, vanske for vanskelighet, osv.
Et spesielt problem utgjør de anglo-amerikanske lånorda som flømmer inn over oss, særlig fordi det engelske lydsystemet avviker sterkt fra det norske, slik at disse orda ofte stikker seg ut fra sine språklige omgivelser. I mange høve dekker slike ord et omgrep som tidligere ikke har hatt et tilsvarende norsk uttrykk, og da kan det være vanskelig å unngå dem. Andre ganger blir de brukt p.gr.a. sin «snob value», enda vi har gode norske ord for det samme. Denne tendensen bør etter vårt syn motarbeides. Det bør heite saft på norsk, ikke squash, tenåring, ikke teenager, vidlerret, ikke wide screen, snøbil, ikke snowmobile, kampånd, ikke fighting spirit, osv.
Vi kan summere opp vårt syn slik:
En forsiktig purisme kan være til gagn for språket, viss den blir dreven med vett og forstand. Overdreven purisme er derimot skadelig, liksom det er skadelig å være heilt ukritisk i ordvalget.
