Lise Knudsen: Reint og ureint

Med utsikt til Telemark og nynorskbrukernes territorium vestover, sitter jeg, som så mange dager før, med mitt møysommelige språkarbeid. Det konservative bokmålet lyser selvfølgelig imot meg fra boksider, avissider, svirrer i lufta og eteren – men er ikke enerådende. For vi er mange som holder til på grensa. Vi, som er litt ureine i språket og ofte må stanse for å tenke oss om.I Mary Douglas’ bok Rent og urent (Pax 1997, Purity and Danger 1966), blir det ureine likna med det grenseløse. Det reine er avgrensa, enten det handler om matregler (f.eks. kosher, halal), religionsutøvelse eller samlivsregler. Det ureine fins i den flytende strømmen av forbuden frukt og ureine skikker, grenseløst uoversiktlig i motsetning til de reine sonene som avtegner seg med en fast form på et sosio-strukturelt kart. Alt fra vi er små, lærer vi å forstå reint og ureint, rett og galt, igjennom samfunnets og våre foreldres overlevering av normer, historier, myter og tabu.

Da jeg var lita, lærte jeg at hestepølse var æsj. Alle ungene visste det, og hvis noe smakte ille, smakte det som hestepølse eller bæsj. Jeg spurte foreldra mine om hvorfor det var sånn, men de hadde ingen svar. Som voksen innså jeg at svaret var å finne i en kulturkamp som utspant seg for tusen år sida. Å gjøre innholdet av det hedenske blotet ureint, og å gjøre hestekjøttet ureint, var nok et nødvendig tiltak for å få folk bort fra sin gamle tro. Kristendommen inviterte isteden til blot med symbolsk kjøtt og blod fra Guds sønn, atskillig reinere enn et dampende, nyslakta hesteoffer.
Så enkelt kan det se ut når en gjør en analyse. Mary Douglas’ sterke side er imidlertid at hun underbygger teorien med et stort empirisk og litterært materiale. Hun peker på alle overskridelsene, de som fordømmes som ureine og oppleves som ureine. Hun ser strømmen av normbrudd som opprettholder forestillingene om det reine og det ureine, og viser fram kulturer som rystes av krig og teknologiske sjumilssteg, kulturer som holder på å falle fra hverandre, men som blir knadd sammen igjen med nye bestanddeler. Likevel forblir forståelsen av reint og ureint ofte den samme. Et interessant spørsmål blir; når opphører det reine å være rett? Kan det ureine noen gang bli norm?

Kan jeg en gang i framtida uttale ordet jordet med tjukk l, altså jole, med visshet om at jeg snakker reint, rett? Jeg veit jeg burde gjøre det, allerede i dag, for sånn har ordet blitt uttalt i hundrevis av år, her jeg bor. Kanskje for å skille det fra et annet viktig ord, ljore, som jeg faktisk uttaler med r og uten l. Men når jeg er i samtale med folk som uttaler jordet med r og stum d, og dessuten har en mye spissere intonasjon enn det jeg har – så opplever jeg at min uttale er brei og urein.

Den følelsen deler jeg med mange. Erkjennelsen av å ha urein uttale i mange sammenhenger, har ført til at jeg har utvikla et situasjonsbetinga språk. Det deler jeg selvfølgelig med de fleste, men noen av oss er mer fleksible, vi velter oss i den breie strømmen som plasker langt inn i nynorskland på den ene sida og oversvømmer flekkvis riksmålsbredden på den andre sida. Vi tar for oss av dialektuttrykk og nynorske former når vi er på vestlandet og snører diftongene godt igjen når vi rusler rundt i Oslo 3 på jakt etter et sted å drikke kaffe latte.

Språket fins og språket blir til, vi tenker med språket og i språket, og det forandrer seg med samtalepartnerne, sted, situasjon og hensikt. Det strekkes i ulike retninger og noen ganger strekkes det så mye, at det blir fremmed i munnen. Det er da jeg stanser opp. For selv om det er morsomt å leike og være en språklig apekatt, så handler språk også om identitet, om grenser, om valg og intensjon. Størrelser som for mange er knytta til deres personlige integritet. Og for meg, som også bruker skriftspråket, blir det viktig å ta vare på nettopp det; min personlige integritet. Så, når jeg sitter her, med utsikt mot Telemark og ryggen til NRK-masta, og vakler mellom orda, må jeg innrømme at det er fristende å ta minste motstands vei. Det er lett å tekkes sin egen trang til å være rein, for reinhet er i slekt med frihet og storhet og hvem vil være en liten lort?

Det blir kanskje den som opplever at ureint kan være rett, at ureint kan være vakkert, at ureint språk ikke har noe med ureine tanker å gjøre. Så jeg tar mine pjalter, mine ord og drømmer, og skriver golvet, selv om jeg sier gølvet, jeg nøler, skal jeg skrive skauen eller skogen, hime eller hjemme? Noen ganger er det situasjonen som avgjør, personene jeg skildrer, andre ganger er det samklangen med orda rundt, og jeg sukker litt og tviler meg fram. Men alle vi, som opplever at språklig frihet er et ansvar som tynger, vi får støtte hverandre når det kniper. Minne hverandre på at det aldri har vært ureint å være forelska eller utdanna, og det ikke er ureint å ljuge heller, hvis du gjør det i en roman. Og forresten, han Pontius Pilatus, som vaska henda før han overlot dommen til mobben, den gangen for nesten to tusen år sida – gjorde han egentlig det rette?