Pål Styrk Hansen: Intervju med Kyrre Andreassen

Språket i bøkene

Blir du ofte konfrontert med språket ditt generelt?

Ole Robert Sunde hevder at jeg har en bondsk stil. Det tar jeg som en kompliment når det kommer fra han. De fleste lesere som føler for å si noe direkte til meg angående språket er positive. Jeg har inntrykk av at de liker å lese et språk som ligger forholdsvis tett opp til måten de snakker på. Men det er sjølsagt unntak, for enkelte blir språket en barriere. Det kan blant annet skyldes noe så enkelt som at de ikke liker å lese diftonger og a-endelser.

Ord- og/eller formvalg spesielt?

I debuten skreiv jeg «skar’u» og «mår’u» osv. Etter den boka fant jeg vel ut at det ikke var nødvendig, at det er umulig å nedfelle det muntlige i skrift. Du kan så klart prøve å ta det helt ut reint fonetisk, men det skal jo helst være leselig også. I Svendsens Catering prøvde jeg å skape en illusjon av drammensdialekta, det viktige var å skape en følelse av muntlighet. Jeg la meg tett opp til talmålet, fleska til litt mer i dialoger, brukte muntlige markører som «dettane» noen få steder, men til sjuende og sist er det et konstruert språk, utforma slik at det skal ligne på talemålet. Det er ikke sånn folk snakker. I Drammen blar folk mellom avisa og kjører mellom tunnelen, og hvis jeg hadde gjennomført det, hadde jeg nok testa språktoleransen til en og annen leser. Utfordringa ble mer å ha med såpass mange muntlige markører at leserne føler at de leser sånn som de snakker. Jeg er forresten lei oppfatninga av at sobert riksmål er et kunstspråk mens radikalt bokmål ikke er det. Skriver man radikalt bokmål er det bare å peise ned tankene sine, mens hvis man skriver riksmål skal tankene gjennom et slags kunstnerisk filter som dermed gjør det til høyverdig litteratur. Jeg leste et intervju med Erik Fosnes Hansen hvor han ble konfrontert med den alderdommelige stilen sin. Svaret hans var at det ikke hadde vært noe problem for han å skrive boka på groruddalsdialekt, men at han skrev et kunstspråk. Jeg tar selvsagt et forbehold om at han ble feilsitert, og jeg tror det er like umulig å skrive groruddalsdialekt som drammensdialekt, men det han faktisk sier er jo at en skrift som ligger tett opp til det muntlige ikke er et kunstspråk. Det er vås. Man må hele tida ta valg når man skriver ei bok, og sånn jeg ser det, så er det kunstneriske valg, uavhengig om man skriver -et eller -a i preteritum. Når alt kommer til alt, handler det om stil, rytme og form. Det er den gamle runden med form og innhold nok en gang. Jeg skriver realistiske romaner, den siste var fra drammensområdet, og da er ikke folk dis, de snakker ikke med -et-endelser. I ei bok er språket det eneste verktøyet for å herme virkeligheten, alt skjer gjennom språket, og da må jeg bruke det for alt det er verdt. Jeg går ikke med på at det er et dårligere kunstspråk enn det for eksempel Erik Fosnes Hansen skriver.

Har forlaget på noen måte lagt seg opp i eller bedt deg prøve ut en annen og mindre talemålsnær form?  Har du noen gang, i noen sammenheng, måttet ta noen kamp på saken?

De fleste kampene tar jeg med meg sjøl. Jeg har for eksempel ikke noe problem med å skrive «finni» og «liggi», men «sovi» og «kommi» sitter langt inne. Det handler igjen om valga man tar, hva som ser bra ut på boksida, hva som funker reint rytmisk. Det strir jeg med for meg sjøl. Forlaget har aldri prøvd å påvirke meg i noen som helst retning.

Har de bidratt med noe konstruktivt når det gjelder språk og stil, eller lar de deg som forfatter bale med det språklige uttrykket og konsentrerer seg mer om det spesifikt litterære, hvis det går an å skille sånn, altså kommentert det fortellertekniske?

Ja, nå mener jo jeg at det språklige uttrykket utgjør selve kjernen i det spesifikt litterære. Men det som har kommet fra forlaget har stort sett gått på det fortellertekniske, oppbygging av teksten, utvikling av karakterer, osv. Språket mitt har fått være i fred.

Per Petterson sa i prissamenheng at Torleiv Grue bare sa «køl i vei, dette holder i massevis» om de første utkasta hans til bok, og at det på en måte ga sjøltillit, men på ei annen side føltes usikkert og til lite konkret hjelp.  Åssen har du opplevd møtet med konsulentene?

De har vært for snille. Derfor allierte jeg meg med fire-fem kollegaer under arbeidet med den siste boka. De leser manus for meg, og jeg leser for dem.  Det er folk jeg veit forteller meg klart og tydelig hvis jeg er langt ute på vidåtta. Og alt blir kommentert, ordvalg, setningsoppbygging, overganger mellom avsnitt og kapitler. Alt som en konsulent ikke har tid eller mulighet til å gå inn på.

Noen skribenter framstiller skriveprosessen som en kamp med orda, at det språklige uttrykket må kjempes fram.  Hva er di erfaring – kommer det mye av seg sjøl når det kommer, eller er det omskriving, utprøving og atter omskriving for å få språket til å sitte?

Det er kanskje en slags kamp å finne fram til et språk som kler fortellinga. På det tidlige stadiet er det en del utprøving og mange omskrivninger, men idet språket passer til fortellinga, har jeg innsett at jeg ikke kan kjempe så mye mer med orda. Da må jeg la det flyte. Den siste boka blei til på en merkelig måte. Jeg kjempa meg først gjennom 200-300 hundre sider, det tok ca. fire år, og jeg pressa meg til å skrive hver dag. Jeg trudde jeg var ferdig, det blei annonsert at boka skulle komme til høsten, den sto oppført i forlagets katalog, men jeg fant ut at det ikke var mulig å gi ut boka i den formen, og det var fordi boka var kjempa fram. Det ga seg utslag i språket som jeg opplevde som forsert, helt uten rytme og flyt. Dermed var det å starte på nytt. Og noe av det jeg måtte finne ut var åssen språket skulle være. Når det endelig satt, var det bare «å køle i vei». I løpet av ei uke hadde jeg kanskje to-tre gode skrivedager hvor det fløyt og jeg skreiv mye. De andre dagene blei det mye koping, men da hadde jeg forstått at jeg ikke kunne kjempe det fram, jeg satt og venta, skreiv bare når jeg hadde flyten inne.

Det at du legger språket tettere opp til talemålet ditt enn mange andre forfattere, kan det ha virka forløsende/frigjørende?  Eller er det noe som bare måtte bli sånn, uten at du har skjenka det en tanke?

Det er en kombinasjon. Det virka forløsende da jeg skjønte at det måtte bli sånn, he, he.

Elling kunne ikke ha snakka eller tenkt som Kjell Bjarne, har Ingvar Ambjørnsen sagt – det er Ellings personlighet/legning/bakgrunn/framtoning som gjorde at språket måtte bli sånn, litt korrekt, snerpete, sosialt ambisiøst eller forfina.  Du skriver mye i jeg-form, kjenner du deg igjen i Ambjørnsens betraktninger?

Helt klart. Men det trenger ikke nødvendigvis gi seg utslag i at en person snakker med diftonger og en uten, for å si det enkelt. Det kan like gjerne løses gjennom syntaksen, gjennom lange og korte setninger, gjennom det språklige registeret til den enkelte personen.

Hva med det du har skrevet for scenen, har det vært mye den samme prosessen i valg av former her, eller har du måttet ta andre hensyn/hensyn til andre (den var elegant!)?

Nei, jeg har sluppet å ta hensyn. Det er mulig at dem jeg har samarbeidet med skulle ønske at jeg hadde tatt mer hensyn, men det har jeg altså ikke gjort.

Språket utenom sjølve forfatterskapet

Åssen blir man språkbevisst, og husker du når du blei det?

Det er vanskelig å tidfeste akkurat det, men hvis jeg ligner på mine egne barn, må det ha skjedd tidlig. Hvis jeg sier «melk», kommer fatter’n med melk, gitt. Etter hvert blir bevisstheten rundt språket skjerpa, og der jeg vokste opp, på Rødberg i Buskerud, sto den muntlige fortellerkulturen sterkt. Jeg ble tidlig klar over at det lønte seg å ha det i kjeften. Verbale grisetaklinger blei verdsatt, og det gjaldt å få siste ordet. Derfor har jeg også ved en anledning takka alle tidligere medspillere på fotballagene jeg spilte for på Rødberg. Når vi dro av gårde til bortekamper, ti-femten mil hver vei, var det fest for løgnhalser, kjeftesmeller og skrytepaver. Det var en veldig fin forfatterskole.

Føler du at det du skriver, spesielt formvalget, duger i alle sammenhenger, eller er det skrivesituasjoner der du føler mer eller mindre på om du bør velge et annet stilleie, andre former, «velge bort» det radikale formvalget (om det er en meningsfylt måte å spørre på)

Ja, det duger, men noen ganger ønsker jeg å kamuflere meg sjøl. Jeg har skrevet et par hundre konsulentuttalelser, og da skriver jeg tilnærmet riksmål. Konsulenter skal være anonyme, og ved å skrive riksmål kamuflerer jeg meg sjøl. Et par ganger har jeg skrevet om andre forfattere, og da har jeg også skrevet streit bokmål, prøvd å gjøre språket mest mulig gjennomsiktig. Da har jeg forsøkt å unngå at språket mitt skal stå i veien for forfatteren jeg skriver om. Med det viser jeg jo også at jeg kan skrive annerledes, at det radikale språket er et kunstspråk, så pretensiøst det enn høres, et språk forbeholdt prosaen jeg skriver.