I
Det var spesielt hyggelig og ærefullt å motta Språklig samlings litteraturpris for 2003 – en pris som også kommer svært godt med økonomisk, og gir meg pusterom og inspirasjon til det jeg holder på med. Det ante meg også at jeg ville havne i godt selskap, noe som blei bekrefta til overmål da jeg fikk se lista over tidligere prisvinnere, fra Mikkjel Fønhus til Øyvind Berg. I tillegg til en prosaforfatter av spesielt stor betydning for meg, også når jeg skriver dikt, Dag Solstad – han preger ikke minst det jeg nå sitter og skriver – inneholdt lista også navn som peker ut over det skjønnlitterære, som Olav Dalgard og Guttorm Gjessing, folk jeg også har et forhold til, noe som har med bakgrunnen min å gjøre. Begge har forbindelse til det uvanlige miljøet jeg vokste opp i, sammen med brødrene mine, rundt det som en gang het Eidsvoll offentlige landsgymnas. Der bodde vi mellom samnorskmannen Jakob Skauge og nynorskmannen Bjarte Birkeland, på Hagalykkja (som jeg, etter samtaler med min bror Espen og mor, har kommi til ikke er et navn skapt av familien Skauge, men av bøndene på Eidsvoll, som altså lå på en viss avstand fra byen, dvs Oslo, og «løkkene» der).
II
Men hva vil det si å skrive et «folkelig, radikalt bokmål», som jeg har fått denne prisen på 30 000 kjærkomne kroner for, renter av sparepengene til en arbeidsmann på Rjukan, Tomas Refsdal? Juryen nevner en «muntlighet» i poesien jeg skriver. Og jeg forstår av redaktøren i en telefon samtale vi har om mange sider ved språk, at han foretrekker betegnelsen «talemål» framfor «folkemål». Men er det jeg nå sitter og skriver, særlig muntlig? Minner det ikke, som sagt, om Dag Solstads kombinasjon av ml-språk-aktige a-endinger med hypotaktiske, ofte kansellistilaktige setninger? Ei side ved den departementale, «teknokratiske» strategien Arne Torp nevnte som uheldig i pristalen, den som vakte så stort opprør mot «samnorsken», er vel, ser jeg nå, Finn-Erik Vinje-linja med sine språkvettregler, sterkt angripi av Georg Johannesen. Den ønsker seg et «greitt» språk, «praktisk», uten trøbbe1, folkelig i betydningen «enkelt», for ikke å si antiintellektuelt. Denne linja jeg forbinder først og fremst med Arbeiderpartiet, gjør språket til et reint uttrykk for makt, uten diskusjon, bremser, nøling: «Det er typisk norsk å være god», som Gro sa, en politiker det ikke er så lett å se som ettertenksom.
Den linja jeg sjøl prøver å videreføre ligger i et språk som ikke er så «greitt», som skurrer, er i konflikt, viser bust, som hos prisvinnerne Dag Solstad og Øyvind Berg. Det er et språk som, i motsetning til forstokka nynorsk eller ditto riksmål, kan være både ureint og ufint.
III
Dette er et språk som inneholder mer enn det som er strengt tatt nødvendig. Det fins noe her som ikke passer inn i mer eller mindre underforståtte direktiver for skriftlig framstilling, med den pene hånda så å si, i TV2s nettavis og andre steder, med «en ku» og et minimum av a-endinger («min ku»? Men den som skriver, passer vel på å ikke bli ku-eiende bonde.). Det er noe som motsetter seg ei rasjonalisering, en «konvergens», en annen form for «greihet», et glatt lederutviklingsspråk som skal imponere.
IV
Er Arbeiderpartiet en oppkomling som skifter ut «framtida» med «framtiden»? Eller: Alle partier over én promille, med mulig unntak for Senterpartiet, rasjonaliserer seg sammen til ett lederutviklingsparti, som er på parti med «framtiden» (med klammeformer til bruk ved spesielle seremonier for herr Hagen og fru Halvorsen)?
V
Ved Eidsvoll offentlige landsgymnas var det mye som ikke var strengt nødvendig. Men far, som var lektor der, og en overbevist tilhenger av Språklig samling («Vi må ha ett språk i Norge,» sa han) så det som viktig at lektorkollegiet inneholdt alle språklige hovedfag, også gresk, som den sjarmerende fru Svare satt med. En av grunnene til at vi flytta noe fram og tilbake mellom Eidsvoll og Hamar, var at Hamar Katedralskole fortsatt hadde latinlinje, og den mente han jeg burde gå på, og bli undervist av riksmålsmannen Ludolf Krohn.
VI
I Halvard Leiras Nytt Norsk Tidsskrift-artikkel om Språklig samling er samnorskbevegelsens hovedproblem, ser det ut til, at de ikke klarte å skape fiendebilder av andre parter i språkstriden, eller ikke ville dette. De fikk et identitetsproblem fordi de ikke opererte mot en tydelig «Annen». Men det er jo også noe sympatisk ved dette, og noe fornuftig. Mens jeg funderte på å skrive dette takkebidraget til Språklig Samling, var det ett sitat fra artikkelen jeg visste jeg ville ha med, der Jakob Skauge kommer på banen. Det er følgende sitat fra Jakob Skauge, Magne Aksnes, Lars S. Vikør: Framlegg til samlenormal, utgitt av Landslaget for språklig samling i 1966:
«Før har ordskiftet ofte vært dreve på sterkt følelsesmessig grunnlag. Formålet har vært å mobilisere så sterke kjensler at fornuften blei kopla ut, noe som ikke er så vanskelig i språkspørsmål, for språket er på mange vis bunde sammen med våre sterkeste kjensler. Resultatet har da også blitt en korstogstemning, med kraftige slagord, lettkjøpte påstander, hånsord og fleip og manglende evne til å forstå motstanderen. Slike tilstander meiner vi er lite forenlige med demokratisk holdning og demokratisk styresett.»
Jeg likte ikke så godt denne formen for radikalt bokmål (kjensler, bunde, meiner), sjøl om radikalt bokmål ellers var det naturlige opplæringsspråket for meg ved Vilberg folkeskole. Men det var sikkert ikke så unaturlig for strilen Jakob Skauge. Og bøndene oppover på Tønsakerjordet sa vel «meiner»? Sammen med samnorskvennene sine gjennomskua Skauge de «fines» argumentasjon, som slett ikke er så fin. Ved å bruke ord som «kjensler» viste de at «følelser» er sosiologi, en måte å framstå som bedre enn andre på. Ellers husker jeg knapt nok noe Jakob Skauge sa, sjøl om jeg også hadde ham som tysklærer et halvt år. Det jeg husker er en slags nesten taus latter, ei innvendig humring som fikk korte uttrykk. Skauge delte nok fars skepsis mot det å «beruse seg i ord», «røle», og «rølekopp» (pratmaker?) var andre uttrykk far brukte, sikkert fra hjembygda i Nord-Østerdalen. Begge hadde vært voksne under annen verdenskrig, den noe eldre Skauge var av de lærerne som blei sendt til Kirkenes, de hadde nok gode grunner til å mislike at «fornuften blei kopla ut». Nabokonene mor og Dagny Skauge var aktive i Den Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet. Fru Skauge var ei tid formann, som det sikkert het da, for den norske avdelinga. Det går også ei linje fra bakgrunnen min til min venn Arild Linnebergs «bastardspråk» – mot diverse «korstogstemninger»:
Det er som om jeg hører tause stemmer som nesten går over i det stedet jeg kommer fra, stemmer som «meiner» noe også om min hang til å være finere enn andre, stemmer som passer på meg. Men sjøl om disse stemmene bruker store ord også, som «demokratisk holdning» og «demokratisk styresett», er det ikke et hegemoni de snakker på vegne av. For meg representerer de det mot-hegemoniet Reidun Høydal mener landsgymnaset var et forsøk på, i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift, side om side med Halvard Leiras om samnorsken.
