Bokmålsrettskrivinga har gjennomgått mange endringer siden bokmålesnormalen utvikla seg som en egen norsk skriftnorm fra det danske skriftspråket. I denne artikkelen vil jeg se litt på forskjellene mellom rettskrivinga etter rettskrivingsreformen i 1938 og etter reformen i 2005. Rettskrivingsprinsippene jeg opererer med, har jeg fra Lars Vikørs redegjøring av disse (jf. Vikør 2007).

Den politiske og sosiale bakgrunnen for denne utviklinga vil være utgangspunktet for redegjørelsen, og jeg vil følge skriftspråkshistoria fra midten av 1800-tallet til 2005 for å greie ut om bakgrunnen for forskjellene. Såleis kan artikkelen også leses som ei lita reise i rettskrivingshistoria, der en kan få greie på hva som var lov før, og hva som er lov nå.

Historisk bakgrunn

Etter frigjøringa fra Danmark i 1814 hadde Norge kun det danske skriftspråket som offisiell skriftspråksnorm i landet. Det blei etter hvert viktig for nordmenn å markere nasjonal uavhengighet, og et viktig ledd i denne markeringa var å få et offisielt norsk skriftspråk. Ivar Aasen gikk rundt i landet og samla dialekter, systematiserte disse og lanserte landsmålet rundt midten av attenhundretallet. Knud Knudsen, og flere med han, var heller opptatt av å fornorske det danske skriftspråket med utgangspunkt i ”Den dannede dagligtale” i byene.

Den første offisielle endringa som blei gjort i fornorskingsprosessen av dansken, var rettskrivingsreformen i 1862. Denne reformen endra skrivemåten i noen ord, slik at de blei mer ortofone. Et annet bidrag til fornorskinga av det danske skriftspråket var flere forfatteres (for eksempel Wergelands) bruk av særnorske ord som foss og sau for vandfald og får.

Men fornorskingsarbeidet begynte egentlig for alvor da departementet satte ned ei tremannsnemnd i 1893 som skulle komme med et framlegg til ny rettskriving av det dansk-norske språket. På grunn av debatt og uenigheter tok det tid før reformen blei vedtatt, men etter unionsoppløsinga i 1905, var det av nasjonale grunner lettere å godta slike endringer. Reformen blei derfor vedtatt i 1907, og blei da relativt godt mottatt.

1907-reformen var en fornorskingsreform der ord og uttrykk blei tilpassa norsk uttale, nærmere bestemt den ”dannede” dagligtalen i byene. Harde konsonanter, dobbeltkonsonanter og endinga -et i preteritum av svake verb (istedenfor -ede­) er eksempler på endringer som blei vedtatt. Først etter 1907 kan vi si at den fornorska dansken, nå kalt riksmål, var forskjellig fra det danske skriftspråket.

Fornorskinga fortsatte fram til 1917, da en ny reform blei vedtatt. Denne reformen kan sies å konkludere fornorskingsprosessen, for da hadde en annen tanke allerede begynt å prege normeringsarbeidet med både bokmål og nynorsk, nemlig tilnærmingstanken.

Tilnærming

1917-reformen var både en fornorskingsreform og en tilnærmingsreform. Reformen i 1907 var relativt inkonsekvent fordi det var et kompromiss mellom flere interessegrupper, og 1917-reformen gjennomførte flere av disse endringene mer konsekvent. Tilnærmingstanken gikk derimot ut på å tilnærme målformene, slik at nynorsk og bokmål skulle bli ett skriftspråk, og reformen var den første der begge målformer blei berørt. Tilnærminga skulle skje på norsk folkemåls grunn, og da med særlig utgangspunkt i østlandsmåla. Foreninga Østlandsk reisning var sentral i dette arbeidet.

1917-reformen inneholdt flere obligatoriske endringer, men det var i all hovedsak endringer som førte til fornorsking, og som bygde på ”dannet tale”. Tilnærmingsendringene var derimot valgfrie, men trass i dette blei det sterk motstand mot disse endringene. Særlig a-endinger i bestemt form hunkjønn og i fortid av verb, blei sett på som vulgære og udanna.

Men sjøl om motstanden var sterk, slo reformen etter hvert igjennom, og flere begynte å bruke de valgfrie endingene, særlig i skolekrinser på Østlandet. Det neste trinnet i tilnærmingsprosessen, reformen i 1938, møtte særlig sterk motstand, og da spesielt fordi mange av de valgfrie formene som var så omstridte i 1917-reformen, nå blei obligatoriske.

1938 – den store samnorskreformen

I 1938 kom den mest omstridte rettskrivingsreformen vi har hatt i Norge. Fornorskinga var i stor grad ferdig, og nå var det tilnærming som sto på dagsorden. Begge målformene blei igjen normert, og flere former blei nå fellesformer. I tillegg blei det innført et tonivåsystem i rettskrivinga som besto av hovedformer og klammeformer, også kalt sideformer.

Hovedformene var tillatt for alle, men obligatorisk å bruke for statlig tilsatte og lærebokforfattere. Disse formene utgjorde det som blei kalt læreboknormalen.  Klammeformene var på ei anna side kun tillatt for skoleelever, og de som ikke var statlig ansatte.

Mange av 1917-reformens valgfrie endringer blei som sagt obligatoriske. Hunkjønnsending på -a blei obligatorisk i omtrent tusen ord (930 etter mi eiga telling i rettskrivingsordlista fra Olaf Norlis forlag 1938), særlig i hverdagslige ord og ord som skilte seg fra den danna dagligtalen, for eksempel kua, jenta, buksa. De fleste orda som kunne ha endinga -a på nynorsk kunne også ha det på bokmål, men dette var altså valgfritt.

A-endinger blei også obligatoriske i noen få sterke substantiv i intetkjønn flertall (i om lag 40 ord), og da mest i særnorske ord som djupa, juva og skauta, men også i andre ord der a-ending er svært vanlig i talemålet, for eksempel barna, folka og dyra. Her ser vi at flertallsprinsippet står sterkt jamsides tilnærmingsprinsippet, altså var både tilnærming mellom bokmål og nynorsk viktig, samtidig som det blei tatt særlig hensyn til at særlig de orda som hadde a-ending i folkemålet, skulle kunne ha a-ending i bokmål. I tillegg skulle alle norske stedsnavn ha a-ending, som Langfjella og Småskjæra. Alle andre sterke intetkjønnsord fikk valgfri a-ending.

I preteritum av svake verb skulle det være a-ending i ord som avveik fra det danske skriftspråket, som mjukne, vakne, likne og rekne (om lag 38 i talet). I tillegg skulle en del partisippformer være på -a: grepa, raka, fagna og lignende. Disse endringene var altså obligatoriske, men en kunne også bruke a-ending, i tillegg til den tradisjonelle et-endinga, i alle verb som hadde a-ending på nynorsk.

Motstanden mot samnorsk kan sies å bunne særlig i striden om a-endinger. Det var disse endringene som virka særlig vulgære for den dannede klasse. Grunnen til dette kan nok mellom anna være at endringene er morfologiske og griper inn i bøyningsverket i svært mange vanlige ord. Det kan nok ha vært lettere å godta en diftong i for eksempel stein enn å godta både oppgava, kasta og husa.

Ei interessant endring er vedrørende den bestemte artikkelen. Siden hunkjønnsformen ei ikke hadde (og framleis ikke har) så sterk stilling i talespråket, kunne formene ei og en brukes føre a-ord etter fritt valg. Flertallsprinsippet får altså her fortrinn på bekostning av tilnærmingsprinsippet, for nynorsk har obligatorisk trekjønnssystem også i artikkelbruk. I læreboknormalen var det derimot påbudt med ei foran obligatoriske a-ord i eventyr, sagn og ”annen folkelig fortelling” (som det står i Ny rettskrivning 1938. Bokmål. Regler og ordliste. fra kirke- og undervisningsdepartementet).

Disse er de viktigste morfologiske endringene i 1938-reformen. Kløyvd infinitiv blei også sidestilt med e-endinger i infinitiv. Dette systemet kunne følge den dialekten en brukte, så det var relativt fritt, slik det også var i nynorskrettskrivinga. Slik står dette i motsetning til den nye nynorskrettskrivinga som skal godkjennes i 2012, der jamvektsorda må velges fra ei liste som er fastsatt i rettskrivinga.

Innføringa av kløyvd infinitiv var ikke av hensyn til tilnærming mellom målformene, men av hensyn til østlandsmåla, for systemet fantes ikke i nynorsk før det blei innført som klammeform i 1917, og sidestilt med infinitiv på -a i 1938.

Av fonologiske endringer er innføringa av obligatoriske diftonger den viktigste. Diftonger i for eksempel heim, bein og laus var obligatorisk i visse sammensetninger, som heimbygd og beinlaus. I andre ord, som klauv, kløyve og bløyte var diftong obligatorisk uansett sammenheng, mens de fleste ord fikk valgfri diftong eller monoftong, som aleine – alene, leite – lete, heil – hel, fauk – føk, grein – gren og skreiv – skrev. Legg særlig merke til tilnærmingsorda fauk, skauv, strauk som får ei annerledes endring i 2005-reformen. Dette kommer jeg tilbake til.

Av andre endringer, kan det nevnes innføring av særskilte folkemålsformer og nynorskformer som tru, bru, gleppe, ikorn og sjuk, samt ein og eitt som klammeoformer til en og ett. En kan se av dette at det i hovedsak blei tatt to omsyn, og det var til (det østlandske) folkemålet og til nynorsken. Tilnærmingsprinsippet sto nok litt sterkere enn flertallsprinsippet, altså var omsynet til nynorsken større enn til østlandsmålet, i motsetning til i 1917 da Østlandsk reisning framleis var aktiv. Det at for eksempel forma je (tillatt i 1917) blei fjerna i 1938, og at former som braut og skaut var tillatt istedenfor brøyt og skøyt, som jo var svært vanlig i flere dialekter, indikerer nettopp at tilnærminga var det viktigste.

Tilnærminga møter motstand

Endringene som er nevnt ovafor, var de viktigste endringene og de endringene som førte til størst oppstyr. Motstand og reaksjoner kom umiddelbart, men ikke i særlig stor grad før etter krigen. Særlig kom motstanden på 50-tallet, da Foreldreaksjonen mot samnorsk samla inn nesten en halv million underskrifter mot samnorsken.
Rettskrivingsreformen som fulgte i 1959 gjorde ikke stort med kritikken, men gjorde i hovedsak en innstramming av læreboknormalen slik at antallet hovedformer blei færre. Men en mente at noe måtte gjøres med språkstriden, og det blei derfor satt ned en komité, Vogt-komiteen, som i 1966 kom med flere forslag til hvordan språkstriden skulle dempes. Det blei slått fast at en måtte slutte med tilnærming, og foreta en liberalisering av bokmålet. Dette skjedd i stor grad i 1981.

1981 reformens viktigste agenda var å ta inn igjen flere av de konservative formene, riksmålsformene, i rettskrivinga.  Som svar på kritikken mot samnorskreformene, baserer denne reformen seg særlig på tradisjonalismeprisnippet, liberalismeprinsippet (som her ikke kommer i konflikt med tradisjonalismeprinsippet) og reaksjonsprinsippet. Disse prinsippene fører også med seg prestisjeprinsippet og det estetiske prinsippet fordi de tradisjonelle formene stort sett har blitt sett på som de mest prestisjetunge og mest estetiske formene, hva en nå legger i det siste.

Dette var den første reformen siden 1907 som bare gjaldt den ene av målformene, nemlig bokmål. En del av de konservative klammeformene blei jamstilte med hovedformene, og en del av de formene som var tatt ut i 1938, blei tillatt igjen. Såleis berørte reformen nesten bare læreboknormalen, og fikk få konsekvenser for mellom anna skoleelevene.

Klammeformer som frem, bro, mave, sen, mel og grøt blei nå sidestilte hovedformer med de tradisjonelle formene, mens en del andre former som nå, sju, etter, stein og farge framleis var eneformer.

Ei av de viktigste endringene for folk på riksmålssida var trulig innføringa av endinga -en som klammeform i alle hunkjønnsord som før hadde obligatorisk a-ending. Dette førte til klammeformer som [hytten], [kuen] og [jenten]. Noen ord fikk også tillatt en-ending som hovedform, slik som boken og solen, som siden 1938 var klammeformer. En tok her hensyn til enkelhetsprinsippet, nemlig at alle hunkjønnsord skulle få mulighet til å ha endinga -en, sjøl om det i enkelte tilfeller er lite brukt i talemål (bortsett fra i Bergen). Ja, til og med riksmålsnormalen har obligatorisk a-ending i kua og jenta.

I bestemt form flertall intetkjønn blei -ene sidestilt ending med -a i alle ord bortsett fra i barna og beina, slik at det nå kunne hete både dyra og dyrene. Ei anna endring, som baserte seg på enkelhetsprinsippet og det morfologiske entydighetsprinsippet, er endringa der a-ending faktisk kom inn som klammeform i ord der det ikke hadde vært tillatt før, som i eplene – epla.  I preteritum av verb blei endinga -et jamstilt med -a i alle ord, slik at det kunne hete både sakna og saknet.

Opprydding og liberalisering

Endringene i 1981-reformen var et skritt tilbake for tilnærminga, og med rettskrivingsreformen i 2005 blei avviklinga av samnorsktanken i offentlig normering bekrefta. I 2002 strøyk Norsk språkråd, nå Språkrådet, tilnærmingsparagrafen, og 2005-reformen blei en videreføring av reformen i 1981. Klammeformsystemet blei fjerna, og mange av de opprinnelige klammeformene blei tatt bort, mens noen blei sidestilt.

Hele systemet med kløyvd infinitiv blei fjerna, i tillegg til mange lite brukte tilnærmingsformer og folkemålsformer, slik som lauk, flaum, haust, åffer, korfor, ho, kvefs og sløkke. Men det kan framleis hete for eksempel heil, heim, bu og til dømes. Ususprinsippet har stått sterkt under revideringa av bokmålet i 2005, og lite brukte former har blitt fjerna. Om grunnen til at de har vært lite brukt, har vært at folk ikke har visst om dem eller at folk ikke ville bruke dem, er ei anna sak. I tillegg er ususprinsippet et nokså suspekt prinsipp å bruke uten at en presiserer hvor en leiter for å finne ut hva som er lite eller mye brukt. Bruker en for eksempel aviser som kilder for å finne ut hva som brukes, tillegger en de konservative normagentene som disse utgjør, en veldig stor makt i rettskrivingssammenheng.

De fleste tradisjonelle endingene i bestemt form entall i hunkjønnsord som fikk klammeformstatus i 1981, blei nå tillatt som hovedformer. Nå kunne det altså hete jenten og kuen både i offentlige skriv og lærebøker igjen. Dette bunner, som sagt, trulig ikke i ususprinsippet, men mellom anna i enkelhetsprinsippet, som sier at rettskrivinga skal være enkel og klar uten mange unntak. Reformen skulle jo være en ”oppryddingsreform”.

Ei endring som bryter litt med dette mønsteret, er innføringa av diftongen øy  i fortidsformer som tidligere hadde hatt au, slik som braut, skaut, strauk  og fauk. Formene med au forsvant, og former med øy – brøyt, skøyt, strøyk og føyk – kom inn som tillatte hovedformer ved sida av formene med monoftong – brøt, skjøt, strøk og føk. I tillegg fikk ord med endinga -ning valgfritt hankjønn eller hunkjønn, for eksempel bygningen eller bygninga, der det før kun var tillatt med bygningen. Disse endringene er nok ikke innført med bakgrunn i tilnærmingsprinsippet, men med tanke på flertallsprinsippet – dette er former som er mye brukt, særlig i talemålet.

Oppsummering og konklusjon

Bokmålet har vært igjennom store endringer fra starten av 1900-tallet til i dag. De største endringene kom med reformen i 1938, og da sto tilnærminga til nynorsk sterkt, både politisk og sosialt. Endringene førte til mye oppstyr fra tradisjonelt hold, og leda til en liberalisering av bokmålet i 1981. Særlig sto striden sterkest om a-endinger og til tider om diftonger og folkelige ordformer.

2005-reformen konkluderte endringene i 1981, og fjerna tonivåsystemet i rettskrivinga. En del folkemålsformer er framleis tillatt, men mange lite brukte former er fjerna. Tilnærmingsprinsippet var forlatt, men flertallsprinsippet var framleis gjeldende, og i tillegg blei ususprinsippet et sentralt prinsipp. Dette åpna igjen for at uoffisielle (og kanskje udemokratiske) normeringsagenter fikk større makt, særlig fordi usus (bruk av skriftnormer) ofte undersøkes i tekster som blant annet aviser skriver, og mange av disse har et normeringsgrunnlag basert på tradisjonelle prinsipper som få har tilgang til å endre på (jf. at språknormene til Aftenposten, Norges største avis, i stor grad styres av riksmålsordlista). Men jeg lar denne debatten ligge for nå.

Litteraturliste

Jahr, E.H. 1989, Utsyn over norsk språkhistorie etter 1814, Novus forlag, Oslo.

Kirke- og undervisningsdepartementet 1938, Ny rettskrivning 1938. Bokmål. Regler og   ordliste, Olaf Norlis Forlag, Oslo.

Torp, A. og Vikør, L.S. 2003, Hovuddrag i norsk språkhistorie, 3. utgave, Gyldendal, Oslo.

Riksmålsforbundet, Riksmålsordlisten på nett, [online], tilgjengelig fra: http://www.riksmalsforbundet.no/Spr%C3%A5ktjenester/Riksm%C3%A5lsordlisten.aspx.

Språkrådet, Rettskrivningsendringer fra 1. juli 2005, (mai 2005), [online], tilgjengelig fra: http://www.sprakrad.no/upload/9630/rettskriving2005.pdf [25. 03.11].

Vikør, L.S. 2007, Språkplanlegging. Prinsipp og praksis, 3. utgave, Novus forlag, Oslo.

Saksliste:

1. Toårsmelding
2. Regnskap
3. Litteraturfondet
a) plassering (fri plassering – vedtektsendring)
b) eventuell overføring fra lagskontoen til fondet
c) størrelsen på prisen (dele ut mer enn rentene?)
4. Årbok versus blad – diskusjon og vedtak
5. Nett og papir – diskusjon og vedtak (fordeling av redaktøransvar for nettside og årbok/blad)
6. Valg (styre og valgkomité)
7. Eventuelt

Vel møtt!
Hilsen styret i LSS

Og hva står så dette begrepet for? I Språknytt 2005 definerer Dag F. Simonsen parallell­språklighet slik:

Dette ordet, som er utmyntet av en tidligere språkpolitisk referansegruppe under Nordisk råd, betegner en systematisk sidestilling av to eller flere språk i akademisk sammenheng, som et slags generelt språkpolitisk prinsipp med lange historiske røtter. Tanken er at en vil satse på både engelsk og nasjonalspråket (‑språkene) og eventuelt andre språk, slik t begge (alle) brukes parallelt.

Og omtrent slik er det uttrykt også i Mål og meining (2008:98), dvs. den stortingsmeldinga om norsk språk som ble utarbeidd av Kultur- og kirkedepartementet, og som Stortinget så slutta seg til i 2009. – I sitatet her er det snakk om språk i akademisk sammenheng, men det er rimelig å definere det mer generelt, slik at det er snakk om sidestilling av to eller flere språk på ulike samfunnsområder, slik det er definert i Deklarasjon om nordisk språkpolitikk (2007): ”Med parallellspråklighet menes samtidig bruk av flere språk innenfor ett eller flere områder. Det ene språket slår ikke ut det andre, men språkene brukes parallelt.”

Begrepet parallellspråklighet er en frukt av en debatt i Norden i 10-15 år om domenetap, dvs. at norsk (dansk, svensk) språk på visse områder eller domener blir trengt tilbake fordi engelsk blir brukt stadig mer. De domenene som oftest er nevnt, er det akademiske området (vitenskap, forskning, høgre undervisning) og næringslivet, men også populærkultur (musikk, film, dataspill m.m.). Ett svar på denne utfordringa er å si at vi må kjempe for norsk og mot engelsk på alle områder. Men det er neppe mulig og kanskje ikke ønskelig å stenge engelsk ute fra norsk virkelighet i dag. Og i begrepet parallellspråklighet ligger det en slags aksept for dette, for at engelsk er kommet for å bli, som et språk som kan leve i våre land parallelt med våre egne nasjonalspråk.

Mål og meining (2008:98) sier det slik:

Strategien parallellspråksbruk inneber ein mellomposisjon som er meint å byggja ned dei skarpe frontane mellom dei som kjenner sterk uro på vegner av norsk språk, og dei som går entusiastisk inn for mest mogleg engelsk. I staden for anten norsk eller engelsk er det altså tale om både norsk og engelsk. (…) Parallelliteten, at dei to språka skal brukast side om side, ligg altså innebygd i sjølve den språklege nemninga.

I dette ligger det ikke en juridisk anerkjennelse av engelsk som språk nr. 2 i Norge, men reint faktisk er det en erkjennelse av at engelsk er her, og det må vi (og bør vi) leve med.

Situasjonen i de skandinaviske landa er nokså lik og språkbruken likeså. Begrepet parallellspråklighet er nå trolig ca. ti år gammelt. Ifølge Niels Davidsen-Nielsen (2008) var det Olle Josephson, tidligere leder for Svenska språknämnden,[1] nå professor ved Stockholms universitet, som på en konferanse om domenetap o.l. i Pargas i Finland i november 2001 brukte dette ordet først (i denne betydningen). Det som da het Nordisk ministerråds språkpolitiske referansegruppe, hadde i 2001 laga en rekke rapporter om språksituasjonen rundt om i Norden, og disse ble drøfta på denne konferansen. Det ble også laga et sammendrag av disse rapportene i 2002 (utgitt nov. 2002), av Renée Höglin, med Olle Josephson som tilsynsperson og delvis medforfatter, og der blir begrepet brukt flere steder. Og Niels Davidsen-Nielsen brukte begrepet i en aviskronikk høsten 2002, så i skrift er begrepet klart belagt fra 2002. Seinere er det brukt en god del, også i Norge.

Situasjonen i de tre skandinaviske landa er som sagt nokså lik, og langt på vei har vi hatt de samme prosessene, med utredninger og politiske vedtak. Men ikke helt. Sverige har gått foran – de var først ute, med sin stor utredning Mål i mun (2002), og de har vedtatt en egen språklov (2009), der det bl.a. slås fast at svensk er hovedspråket i Sverige. I Norge er fortsatt diskusjon om vi skal utarbeide en liknende lov. Vi har mållova, men den regulerer i hovedsak forholdet mellom våre to målformer. I Danmark har de ikke fått noen lov, men til gjengjeld har de fått et eget senter, Center for Internationalisering og Parallelsproglighed, ved Københavns Universitet. (Det har vært forslag om noe slikt også ved UiO, men det er ikke blitt noe av.)

I den skandinaviske debatten er det engelsk som oftest blir nevnt som parallellspråk. Men det behøver ikke nødvendigvis være det. På Færøyene kan en se for seg et trykk fra dansk språk, og en kunne godt si at der er dansk – og engelsk, men kanskje mest dansk – et parallellspråk som brukes en god del ved sida av hovedspråket færøysk.

Men begrepet parallellspråklighet kan også brukes på en litt annen måte, om en situasjon som er ønskelig, noe som en bør streve etter, som når det i Deklarasjon om nordisk språkpolitikk (2007) står:

Parallellspråklighet er ikke bare relatert til engelsk, men må også praktiseres mellom språkene i Norden. Det innebærer

• at den nordiske språkkonvensjonen skal gi et godt juridisk grunnlag for brukere av Nordens samfunnsbærende språk

• at nordboere med et ikke-nordisk språk som morsmål både trenger en godt utbygget utdanning i landets samfunnsbærende språk, og mulighet for å bruke og utvikle sitt eget morsmål

Oftest er det nok likevel engelsk som er definert som parallellspråket. Og den situasjonen vi nå har, med engelsk som et slikt parallellspråk i Norge, er nok en situasjon vi må leve med. Det bør likevel ikke hindre oss i å prøve å begrense bruken av engelsk og å drive både språkdyrking og språkstyrking (som Mål og meining sier), slik at norsk språk fortsatt forblir hovedspråket i Norge.

Litteratur:

Davidsen-Nielsen, Niels. 2008: Parallesproglighed – begrebets oprindelse. http://cip.ku.dk/om_parallelsproglighed/oversigtsartikler_om_parallelsproglighed/

Deklarasjon om nordisk språkpolitikk. 2007. (Vedtatt 2006.) København: Nordisk ministerråd.

Höglin, Renée. 2002: Engelska språket som hot och tillgång i Norden. København: Nordisk ministerråd. Også her: http://folk.uio.no/slie/hoglin.pdf

Mål i mun. 2002. SOU 2002:27. Stockholm: Kulturdepartementet.

Mål og meining. 2008. Oslo: Kultur- og kyrkjedepartementet.

Simonsen, Dag F. 2004: «Parallellspråklighet» – viktig nyorientering i norsk og nordisk språkpolitikk. Språknytt 3-4/2004.

Les mer

Vinneren av Esther Refsdals minnepris 2009 Kari Bækken Larsen, nyhetsoppleser i NRK Dagsnytt.

Tale til prisvinneren

Intervju med Kari Bækken Larsen