Verb

Det viktigste problemet for dem som vil skrive radikalt bokmål, er trulig endinga -et, som forekommer i flere former: preteritum og perfektum partisipp i visse svake verb, og perfektum partisipp av sterke verb. Problemet er at dette -et ikke har noe grunnlag i norsk folkemål (igjen med Bergen som unntak), og at de folkelige formene i de tilsvarende kategoriene har liten tradisjon i skriftlig bokmål og derfor kan føles vanskelige å bruke. Vi skal behandle svake og sterke verb hver for seg.

Svake verb

A-verb

A-verb er svake verb som ender på -a i preteritum og perfektum partisipp i nynorsk og de aller fleste norske dialekter, f.eks. kasta, har kasta. Tradisjonelt bokmål kan bare ha kastet i begge formene. Men forma kasta har vært jamstilt i bokmålet helt sia 1917. Det har da gjentatte ganger vært hevda at skulle de to målformene noen gang kunne samles på folkemåls grunn, var det et av de sentrale punkta at bokmålet gikk over til typen kasta.

I praksis har det vist seg vanskelig. Mens hokjønnssubstantiv med -a har seget inn i språkbruken og fått et mer og mer «normalt» stilpreg også i skrift, har a-endinga i verb virka som et langt mer drastisk brudd med tradisjonen, altså som en mye mer «radikal» formtype. Til og med i den sterkeste radikaliseringsperioden omkring 1950 blei disse formene opplevd som så «ekstreme» at de oftest blei unngått. Men i de siste tiåra har vi sett ei utvikling i språkkjensla som klart går i retning av å akseptere a-formene i stadig sterkere grad, iallfall muntlig. De står nok, som en i og for seg kunne vente, sterkest i «uvøren» og «frisk» språkbruk, men hos bevisste brukere av radikalt bokmål har de etter hvert fått en plass også i normalprosaen.

Etter vårt syn er det grunn til å støtte denne utviklinga, så vi vil rå til å bruke disse a-formene så langt en føler det naturlig. Men for mange vil det likevel være vanskelig å gjennomføre dem konsekvent: særlig i litterære ord (som anmode, behage o.l.) vil det være mer nærliggende å bruke -et. I det hele tatt er det svært vanlig at folk skifter mellom -a og -et, og det ser vi ingen grunn til å advare mot. Men vi vil oppmuntre til å bruke a-formene også i normalspråklige sammenhenger og ikke bare reservere dem for en lavprosaprega stil.

Slike partisipper kan også brukes adjektivisk: nyvaska/nyvasket tøy, en såra/såret soldat. Forma på -a er ubøyelig, men forma på -et har samsvarsbøyning, med en flertalls-form og bestemt form på -ede, valgfritt også -ete. Her får vi m.a.o. 3 muligheter: såra/sårete/sårede soldater, den såra/sårete/sårede soldaten. Den mest konservative forma er den på -ede, og den virker etter hvert noe stiv og formell, sjøl om den er vanskelig å unngå i ordet elskede. Forma på -a er den radikale forma også her, og naturlig å bruke dersom en bruker -a i verbale partisipper (har vaska – nyvaska tøy). Formene på -ete kan kanskje fungere som et slags kompromiss.

I denne sammenhengen kan vi nevne at endinga -et også er kjennemerke på ei gruppe adjektiv, men da jamstilt med -ete: fillet/fillete, håret/hårete osv. Også her er -et det minst talemålsnære: dialektene har enten -ete eller andre former som -at, -åt, -ut o.l. Det vil derfor være rimelig å skrive fillete, hårete osv. i radikalt bokmål.

 E-verb

E-verb er svake verb som får endelsene -de/te og -d/t i preteritum og perfektum partisipp, f.eks. bygd(e), dømt(e). Mange verb som er e-verb i dialektene og nynorsk, bøyes i tradisjonelt bokmål som a-verb med -et i begge formene, f.eks. bygget, eiet, føyet, krevet, prøvet, strevet, trykket. Disse formene blei gjeninnført i 2005, vsa. bygd(e), eid(e), føyd(e), krevd(e), prøvd(e), strevd(e), trykt(e). Disse verba kan ikke få -a, så -et og -a er ikke alltid alternativer lenger, og systemet er blitt mindre enkelt på dette punktet. Her må den radikale forma da bli bøyning som e-verb. Så veldig radikalt er ikke dette, for det er vel snarere dette som er de umarkerte formene i dag. Især gjelder det i partisipper som nybygde hus, trykte bøker (istedenfor nybyggede eller nybyggete).

Sterke verb

Perfektum partisipp i sterke verb ender på -et i bokmål, mens nynorsk og dialektene har -e eller -i: skrevet, krøpet, funnet mot skrive, krope, funne eller skrivi, kropi, funni (rotvokalen kan variere i dialektene). Sørøstlandske bymål har her former på -i og med samme rotvokal som infinitiv, altså skrivi, krypi, finni.

Enkelte som skriver radikalt bokmål, opplever de sterke partisippformene på -et som en slags inkonsekvens når svake verb får -a-endelse. Men dette er strengt tatt ikke noen verre inkonsekvens enn å skrive huset og eplet med -t i intetkjønn, når uttalen over alt er med ”stum” t, altså huse og eple. I muntlig bokmål blir sterke partisipper som skrevet, krøpet, funnet rett nok vanligvis uttalt bokstavrett med t, men en kan se det slik at også denne t-en kan være stum, slik at den dekker uttalen skreve, krøpe, funne i mange dialekter. Partisippformene på -et er derfor ikke så dialektfjerne som det kan se ut ved første øyekast, sjøl om de ikke dekker partisippformene på -i i østlandske og trønderske dialekter.

I preteritum av verb av typen bite og bryte (de to største klassene av sterke verb) har nynorsk og de fleste bygdemåla en diftong, henh. ei (beit) og au (braut). Men sørøstlandsk og sørlandsk har lenge hatt former med øy (brøyt) i stedet, og de har spredt seg til bymåla i snart hele landet. Derimot har dansk og tradisjonelt bokmål monoftongering til henh. e og ø, altså bet, brøt (men fløy, løy). I typen bite har ei lenge vært tillatt også i bokmål, og det gjelder fortsatt. I verb med eldre d i stamma blei d-en i 2005 strøket etter diftong, men bevart etter monoftong: gnei, lei, rei eller gned, led, red. I typen bryte var de nynorske formene med au tillatt også i bokmål, men i 2005 blei de bytta ut med bymålsformene med øy. Både typen beit og typen brøyt må vel regnes som en sentral del av et radikalt bokmål.