I agitasjonen mot de radikale formene i bokmålet blir det ofte vist til den litterære tradisjonen, som da ensidig skulle være en riksmålstradisjon. Men det radikale bokmålet har en litterær tradisjon i seg sjøl – og den er like mye en del av vår nasjonallitteratur som riksmåls- og nynorskforfatternes verker. Her skal vi gi noen små smakebiter på litterær bruk av radikalt bokmål. Først to eldre forfattere: Johan Bojer (1872–1959) og Mikkjel Fønhus (1894–1973), og dernest tre representanter for vår tids litteratur: Dag Solstad (1941–), Tove Nilsen (1952–) og Kim Småge (1945–). Endelig tar vi med ei prøve på radikalt bokmål brukt i sakprosa: ei side fra ei doktoravhandling utgitt i 1984 om emnet «Talemålet i skolen» av Ernst Håkon Jahr (1948–).

Dette er sjølsagt bare tilfeldig valgte eksempel. For å synliggjøre og styrke den radikale bokmålstradisjonen har Landslaget for språklig samling sia 1963 delt ut en litteraturpris som har gått både til skjønnlitterære og faglitterære forfattere, bl.a. Kåre Holt, Elling M. Solheim, Hans Børli, Monrad Norderval, Gutorm Gjessing og Erling Pedersen (ved sida av Fønhus, Solstad og Nilsen, som er med i utvalget her). Og andre kan nevnes: Magnhild Haalke, Magne Østby, Ola Bauer, Karin Sveen, Ingar Skrede, Øyvind Myhre, Mari Osmundsen – men her stanser vi oppramsinga.

De prøvene vi tar med her, kan illustrere at det fins to hovedvarianter av radikalt bokmål. Den ene ligger nær opp til nynorsk, særlig når det gjelder ordformer som kvit, vatn, heil, heim og aust. Til gjengjeld kan bøyingsformene være mer tradisjonelle, særlig verbalformer på -et i stedet for -a. I dette utvalget kan Bojer, Fønhus og Småge regnes til denne typen. De har til felles at talemålsgrunnlaget deres ikke er sørøstlandsk. Individuelle variasjoner i språket er det likevel mye av; f.eks. har Bojer mer av a-former i verb enn de to andre.

Den andre hovedtypen er basert på sørøstlandsk bymål, særlig Oslo. Da får vi hvit, vann, hel, hjem og øst, men til gjengjeld flust med a-former både i substantiv og verb, ved sida av andre radikale former med grunnlag i disse bymåla (veit, sjøl). Denne typen finner vi først og fremst i verker av yngre forfattere etter 1970, og det har sammenheng med den «dialektbølgen» vi da fikk både i litteraturen og i samfunnet ellers. Også her finner vi individuelle variasjoner fra forfatter til forfatter. I dette utvalget kan Solstad, Nilsen og Jahr regnes til denne gruppa, og det samme gjelder det språket vi har brukt her i dette heftet.

I

Ungen hadde spent av seg de klærne som mora hadde breidd over ham, og nå satte han et lubbent bein til værs og prøvde få tak i si egen tå. Det kan det være mye å si om, derfor snakka han heile tia og sa do, do, do og la, la, la, men var mest på gråten likevel. Under dette ble de tjukke små låra nakne og begynte å fryse, og hvorfor skulle han så ikke hyle opp, så mora var nødt til å høre? Men sigden sang, sang uten stans. Barnet klynka ei stund og sugde på fingeren iblant og så opp i himmelen. For til den ene kanten var skyene mange mørke og stygge menn, men lenger borte var de så raue og blide, og høgt oppe var det et blått djup, som øynene sank lenger og lenger inn i, og ut av dette djupet begynte små lys å blinke.

Ungen prøvde å snakke til dem og sa la la la – og ba ba! Så strakte han ei lubben hand ut og prøvde fange noen av dem, men rakk ikke langt nok. Så prøvde han reise seg over ende for å nå lenger, men sank djupere i kornet og fikk et aks tvers over ansiktet. Den lubne handa fikk fatt i akset og slengte det til side, men heile det vesle ansiktet ble et eneste sinne. Det hender at ulykka reint tar makta fra en, og det lød et jammerhyl. Mora bare skar og skar. Nå grudde hun seg for å bli ferdig, for da måtte hun rette seg opp.

Da var det at ungen tidde igjen. Øynene hans var blitt så store. Ikke visste han at stjernene der oppe speilte seg i dem. Men det var glidd fram en halv gullring over de mørke åsene i aust. Den var så blank, og igjen strakte barnet hendene ut. De små låra glømte at de fraus, beina sto rett til værs sammen med armene, det var som heile den vesle kroppen ville lette på seg og fly der opp og leike. Til slutt fikk gullringen et ansikt som bestemor, og da barnet ble sikker på det, satte det i å le.

Johan Bojer: Den siste viking (1921, språklig revidert med forfatterens godkjenning 1958).

II

Dagen etter sto han på Manfjellet.

Et djupt og breitt dalføre gravde seg gjennom jorda, beint under ham. Mot aust traff det sammen med enda et dalføre, og der kunne han se noen kvite prikker som lyste i sola. Det var husa der menneskene bodde.

Dernede hadde de full vår. Jorda var svart.

Gjennom skogene under Manfjellet sjoet en elv. Men litt lenger ute, der liene rundet av og til tok til å stupe, var det som om et sint villdyr stadig lå og murret …

Det var duren fra Aurdalsføssa Rugg hørte.

Fossene gikk svære nå under snøbråninga. To hundre meter falt de, som nedover en bratt trapp. Uuttømmelige vannmasser som aldri stanste og aldri kvilte, som spilte i farger under solbrannen. I berghølene, der det var langt til bunns, fløt de djupt svarte. Over svaberga veltet de dovent grønne. Nedover fallene høljet de som drivkvite snøskrier.

Av og til kunne et tre miste fotfestet lenger oppe langs elva.

Vatnet gravde jorda bort under rota på det; rottrevlene fikk ikke tak lenger. Treet mistet likevekta og tok til å ligge på skakke. For hver dag hang treet mer og mer på skakke, lavere og lavere over elva, som om det var tørst og ville bøye seg ned etter drikke. Så stupte det til slutt helt uti, og strømmen bøyde kvistene sammen til hele treet liknet en reverompe.

Men vatnet steig.

Mikkel Fønhus: Der villmarka suser (1919, seinere revidert språklig).

III

Torill Karlsen skulle bli lærer. Derfor bodde hun i Halden. Hun leste mye pedagogikk, for det var det største skolefaget, men hun regna sjøl den kunnskapen for helt bortkasta. Dette er pedagogikk for dem som trur at folk er syndige, født onde. Det er pedagogikk for å få folk som er onde til tross alt å bli nyttige mennesker, slik at samfunnet kan rulle og gå. Det er en pedagogikk som går ut fra som sjølsagt at mennesket er noe som skal bli styrt av Styrerne. Torill hadde bare forakt til overs for den pedagogikken. Hun hadde sin egen pedagogikk, den ville hun bruke. Hun gleda seg til å bli lærer. Det var så mye hun skulle gjøre da. Hun hadde vært i praksis allerede, og hadde helt nifse erfaringer. Hun fortalte små episoder til Axel, som måpende bare kunne si: Jøss, er det sånn ennå? Hun satt og skulle rette skriveprøver i 3. klasse. Da ropte hun til Axel at hun hadde funnet ut noe fantastisk. Hun sa at de elevene som var skolesvake, og som kom fra arbeiderhjem, de gjorde alle den feilen stadig å skrive -en endelser. F.eks. en bokse – boksen (bukse). Hva betydde det? Jo, det betydde at når barn fra arbeiderhjem ikke direkte veit hvordan et ord skal skrives, så må de gjette, og hvordan gjetter de da? De gjetter alltid at det riktige språket er annerledes enn det de sjøl snakker. Hvilken arbeidergutt eller arbeiderjente på Østlandet har noen gang sagt buksen? Ingen. Men når de må gjette, så gjetter de at det heter buksen. De er overbevist om, og et eller annet sted må de ha fått den overbevisninga fra, at deres språk er galt, slik som de snakker, slik er det ikke «fint» eller riktig å snakke. Dette er i Halden, sosialdemokratiets perle i Norge. Sønnene og døtrene til arbeidsfolk på Kaken, Rieber, Catrineholm, Porteføljen, Noack, osv, skriver buksen når de ikke direkte veit at det heter buksa. Det kaller jeg å være språklig kua, sa Torill. Og skal jeg ikke lære ungene noe annet når jeg blir lærer, så skal jeg i hvert fall lære dem å gjette at det språket de snakker, er det riktige språket. For meg kan de godt skrive boksa, når det skal være buksa, bare de ikke skriver buksen. Tydeligere enn i sånne skrivebøker for unger på 10 år ser du ikke klasseforræderiet. Sosialdemokratiet har ikke en gang giddet å forsøke å gi ungene en språklig stolthet, for hvis de får stolthet på et område, så kan jo dette spre seg – og da kan det bli klassekamp, streiker, og uro både på skoler og på arbeidsplasser.

Dag Solstad: 25. september-plassen (1974).

IV

Vi kom fra alle kanter av landet, fra myggviddene i nord og svaberga i sør, fra de regnpiska fergekaiene i vest og de mørke granskauene i øst. Vi bar med oss måkeskrik og maskinlarm, fjøslukt og kontorstøv, elvesang og gatespråk. Som farende fanter med vaklende flyttelass bakpå kjøretøyer som segna under vekta av vår samla eiendom kom vi humpende så søla skvatt.

Drømmen var endelig gått i oppfyllelse. Fulle av forundra og samtidig skeptisk forventning mønstra foreldra våre de svære kolossene vi skulle bo i. Her hadde granskau og kornåkre sust for seg sjæl i all tid. Her hadde elg og rev tråkka stiene aleine. Her hadde det ikke vanka andre enn eneboere, munker og bondeknøler.

Men nå kom vi, og ingen visste hvilke nisser vi hadde med på lasset. For her skulle det bli plass til tusenvis av etterkrigstidas hussøkende skarer. En hel by for seg, flunkende ny og moderne.

Hver dag kom nye flyttelass, det skulle toogsytti til for å fylle opp én høyblokk. Rundt dem samla de som allerede hadde fått sitt i hus seg for å se hva de nye folka brakte med. Det var røverkjøp og arvegods, stolthet og armod om hverandre. Nå blei alt stilt til skue, det vi eide og ikke eide. Mødrene våre så forlegent til sida og favna forsiktig sine egne ungjentedrømmer der de bar inn hyrdegrupper og nipsdanserinner og soveværelseslampetter i rosa silke. Fedrene våre sjaua og sleit sammen med øltørste flyttemenn og hadde mer enn nok med å bekymre seg over tyngden av tomme lommebøker.

Sjøl stilte vi bevæpna med teddybjørner og trehjulssykler og en drøm om å få ha hest og gris på verandaen. En hær av unger som ved første møte med blokka la nakken bakover i stolt forvissning om at vi skulle bo i landets høyeste hus.

Vi skulle befolke skyskrapere!

Tove Nilsen: Skyskraperengler (1982).

V

De begynte planmessig å kle på seg. Trædde på seg et levende celle-fylt hylster. Et svart hylster som smøg seg rundt kroppen. Svart var høgtidens farge før, når begynte skikken med bleike, kvite innvielsesklær? Kvitt var livsfiendtlig, lik snø og is. Kaldt og bare egnet til langtidsoppbevaring. Gjerrig på sitt eget frosne innhold. Jorda var svart, varm og svart. Den dampet, levde, utarmet seg sjøl om igjen og om igjen for å gi nytt liv, – spirer, planter, avling. Tok kjærlig imot avfallet, livsavfallet, og satte gavmild i gang heile prosessen på nytt.

Hun tittet på Vidar, heilsvart amfibie-menneske med innvielsessky rundt seg. Fikk et innfall, smatt ut på kjøkkenet og knipset av en blodrød pelargonium-dusk, festet den på han. – Du må ha med deg offergaver til Afrodite. Så svart og jævlig som du ser ut, så blir du nok snart en yndling. Han reiv kvasten i to og plasserte en på henne. – For fritt leide hos Neptun, – plasser den i skjegget på han. De så på hverandre, oppspilte som to unger på veg til første skoledag med ransel og fargestifter og flunkende ny tegneblokk.

Dagen var samarbeidsvillig, – østavind og klarvær. Inne i bukta lå sjøen i ro, lenger ute pyntet bølgene seg med kvitt slør. Bare den lange havdønningen fikk små vannarmer til å hoppe leikent i været når de traff steiner og utspring i fjæra. Ute i gloven, ei rundslipt jettegryte, dreiv havet som alltid på med sin kurtise. Vannstrømmen presset seg inn i den trange åpningen, breide seg rådvill utover i det overraskende store rommet og trakk seg nølende tilbake. Like etter var den der igjen, som en nysgjerrig røyskatt, og presset seg med stor kraft innover. Ble tatt imot og avvæpnet, nøytralisert til stillingsenergi. Rådvillhet, – og ut igjen. Om igjen og om igjen, gikk aldri lei, lærte aldri. Gnikket og skurte av mineralkorn som bygde opp nytt landskap i en endeløs prosess. Et forandret landskap hvor kjælne vannarmer plutselig ikke kom til, de rakk ikke opp. De forandret sitt eget spill med sitt spill.

Kim Småge: Origo (1984).

VI

Generelt kan vi si at de som sterkest har hevda at vi i Norge har et standardtalemål på linje med det vi finner i andre land, også er de som gjennom åra har vært mest skeptiske til bestemmelsen om talemålet i skolen. For hvis det forholdt seg slik, at en spesiell talemålsvariant virkelig var, iallfall tilnærma, allment akseptert som standardnorsk, ville det ikke være mer unaturlig i Norge enn i Sverige og Danmark at dette standardtalemålet også var undervisningsemne og undervisningsspråk i skolen.

Men her er det altså at språkstriden og målreisinga bryter inn og gjør språksituasjonen i Norge «unormal». Det var målrørsla som i første rekke stridde fram bestemmelsen om talemålet i skolen. Den forståelsen målrørsla hadde av språksituasjonen, gav ikke rom for et standardtalemål av den type landsmålsmotstanderne argumenterte for og tok for gitt. Målrørsla så på det talemålet som blei brukt av embetsstanden og de øvre sosiale lag ellers, som unorsk, fordi det i stor grad bygde på dansk skriftspråk. Med det skarpe og prinsipielle skillet målrørsla ut fra sitt syn var nødt til å dra mellom norsk og dansk, var den også nødt til å motarbeide det talemålet som prestisjemessig og etter utbreiing i landet var det eneste som aleine skulle ha kunnet fungere som et standard talemål for hele nasjonen. Ettersom målrørsla så på dette talemålet som i prinsippet dansk, og dermed unasjonalt, måtte det bli ei hovedoppgave for reisinga av et ekte norsk mål å motarbeide bruken av dette talemålet. Og det stedet der dette kunne gjøres lettest, var nettopp i skolen på landet. Med vedtaket i Odelstinget i 1878 blei det slått fast at det målrørsla anså som norsk talemål, nemlig de norske dialektene, skulle rå grunnen i skolen, ikke det talemålet som i samfunnet ellers generelt var akseptert som standardtale.

Ernst Håkon Jahr: Talemålet i skolen. En studie av drøftinger og bestemmelser om muntlig språkbruk i folkeskolen (fra 1874 til 1925). (1984).