BØYNINGSFORMER
Substantiv
Som kjent har alt norsk talemål unntatt Bergen og Stavanger tre kjønn i substantiver: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn, med bl.a. hver sine endinger i bestemt entall, jf. f.eks. båt-en, bok-a, hus-et (særlig hunkjønnsendinga varierer i dialektene). Også nynorsk har dette systemet gjennomført, mens dansk, som bokmålet er utvikla av, bare har to: felleskjønn (som tilsvarer dialektenes og nynorskens hankjønn) og intetkjønn. Der heter det altså både båd-en og bog-en. Tendenser til dette fins også i tradisjonelt bokmål/riksmål.
Et av de viktigste måla for tilnærmingspolitikken var å innføre trekjønnssystemet i bokmål ved å ta opp særskilte hunkjønnsformer på -a – den mest utbredte forma i dialektene, bl.a. på Østlandet – i bestemt entall av opphavlige hunkjønnsord. Allerede i 1917 blei det tillatt å bruke hunkjønnsformer etter nesten de samme reglene som i dialektene og nynorsken, og i noen ganske få ord (som kua) blei det obligatorisk. Men de valgfrie hokjønnsformene slo ikke igjennom i praksis. I 1938 fikk over 1000 substantiv obligatorisk hokjønnsbøying. Dette var en av hovedgrunnene for den sterke riksmålsreaksjonen etter krigen, men det varte helt til 1981 før dette vedtaket blei endelig omgjort og over halvparten av disse igjen fikk valgfri -en-ending. Etter 2005 er hokjønn og felleskjønn generelt valgfritt i alle historiske hunkjønnsord, dvs. ord som er eller kan være hunkjønnsord i dialektene og nynorsk, inkl. de fleste ord på -ing (fisking) og -het (kjærlighet). Også ord på -ning, f.eks. setning, kan etter 2005 være valgfritt hunkjønn, med noen unntak, særlig personbetegnelser (slektning, flyktning).
I disse åra har det skjedd ei utvikling i språkbruken: a-formene i mange ord har glidd inn i det vanlige skrevne og talte bokmålet. Det gjelder særlig dagligdagse ord: boka, gata, øya, sola, skåla, bygda, senga osv. Det var for det meste slike ord som fikk obligatorisk -a i 1938, og det er sannsynlig at de er kommet for å bli. Ved mer litterære ord, som skrifta, betydninga eller kvinna, virker nok -a mer radikalt enn i de orda vi nettopp nevnte. Konklusjonen må vel bli at den som vil skrive radikalt bokmål, bør bruke sitt eget språkøre og vurdere hvert enkelt ord for seg.
Adjektiver og determinativer
Sjøl om kjønn primært er en egenskap ved substantiv, blir det pga. samsvarsbøyning gjenspeilt også i adjektiver og determinativer, tidligere kalt artikler og adjektiviske pronomen. Disse ordene har ikke noe kjønn, men bøyes i kjønn, avhengig av det substantivet de står til. Det normale i norsk er at de har to former i ubestemt entall, ei felleskjønnsform som er lik stamma (f.eks. sterk) og ei intetkjønnsform på -t (sterkt). Men en del determinativer og et par adjektiver har ei valgfri hokjønnsform vsa. felleskjønnsforma:
– den ubestemte artikkelen ei
– eiendomsorda mi, di og si
– bøyningsformene anna og inga (av annen og ingen; merk at anna også kan være intetkjønn)
– adjektivformene lita og eiga (av liten og eigen – egen har inga særskilt hunkjønnsform)
De fleste bokmålsbrukere vil vel føle det slik at disse formene ikke står helt «likt». Ei, mi, di og si er ganske vanlige og føles vel i dag forholdsvis «nøytrale»; de andre er langt mer sjeldne (bortsett fra lita i uttrykk som ei lita jente). Men heller ikke de vanligste formene er det så lett å gjennomføre fullt ut etter reglene i folkemålet. Den eneste faste regelen for bruken av disse formene er at det alltid må hete mi, di og si etter et substantiv på -a i bestemt form. Bruker en først lua, må det altså hete lua mi (mens en likevel kan skrive en annen lue, min egen lue). Og det må hete si eiga og ei anna, med hunkjønnsform av begge ordene, mens det kan hete både si egen, ei annen og (vanligere) sin egen og en annen.
En kan altså si det slik at hunkjønnsformene har erobra seg noen faste nisjer i bokmålet, og utafor der ligger ei stor gråsone hvor de blir brukt inkonsekvent, men mest i muntlig, dagligdags eller folkelig stil, såkalt lavprosa. En del mennesker bruker dem nok også i formell og høytidelig stil; da er det gjerne for å demonstrere at de er gode nok også til det bruk, og for å motvirke stempelet på dem som en slags «fritidsformer». Og det er ikke umulig at disse da er på parti med framtida – dersom en vurderer det ut fra utviklinga de siste femti åra. Hunkjønnsformer har en langt mer «normal» klang i språkbruken i dag enn i 1938, delvis fordi de har vært brukt så mye i lærebøkene at folk er blitt vant til å se dem fra barnsbein av, delvis fordi skriftspråket generelt har fått et mer «muntlig» preg enn den gangen. Men konsekvent bruk av hunkjønnsformer i alle sammenhenger er ikke noe krav, sjøl om en langt på veg gjennomfører slike former i bestemt form av substantiv.
Et særlig problem gjelder foranstilt eiendomsord: mi lue, som er ei form for ”enkel bestemmelse”. Her har norsk dagligtale normalt lua mi, med etterstilt eiendomsord og bestemt form av substantivet (”dobbel bestemthet”), unntatt når en vil understreke eiendomsordet: Dette er mi lue, ikke di! (”enkel bestemthet”). Sammen med egen må eiendomsordet stå foran: Han tok på seg si eiga lue.
Intetkjønn flertall
Bøyinga av intetkjønn flertall er et anna vanskelig punkt i bokmålet. Vi ser på ubestemt og bestemt flertall hver for seg, sjøl om det er i bestemt flertall at motsetninga konservativ/radikal er tydeligst. Detaljene ser vi bort fra, siden dette ikke er ment som en fullstendig oversikt over substantiv-bøyninga i bokmål.
I ubestemt flertall kan vi skille mellom tre slags intetkjønnsord:
1) de som bare har den opphavlige (i intetkjønn) flertallsendinga -0 (dvs. inga ending), som er de fleste enstavingsorda, f.eks. år,
2) de som bare kan ha den ”analogiske” (dvs. overført fra han- og hunkjønnsord) endinga -er, som er de fleste på trykklett -e, f.eks. møter, og
3) de som kan ha begge endelsene, som er de fleste andre, f.eks. problem(er).
Det er de siste som er interessante i samband med radikalt bokmål. Men hva som er mest radikalt av problem, parti, kontor osv. og problemer, partier, kontorer osv., er ikke så godt å si. Rett nok er de første formene de samme som de nynorske (i nynorsk har alle intetkjønnsord 0-ending) og er dermed ”samnorske”, men de nyere, analogiske formene er svært utbredt i dialektene (vel å merke i flerstavingsord), kanskje med unntak av Vestlandet. Så det spørs om ikke dette er de naturligste formene for stadig flere språkbrukere, slik at det samnorske og det folkelige her ikke faller sammen, fordi nynorsk holder på et eldre trekk som er på vei ut av talemålet de fleste steder. Vårt råd her er at folk bruker den endelsen som er mest naturlig for dem.
I bestemt flertall er det atskillig enklere, for der er det etter 2005 i nesten alle intetkjønnsord valg mellom den tradisjonelle analogiske endelsen -ene og den i skriftspråket nyere, men i talemålet opphavlige endelsen -a, som er spesiell for intetkjønnsord, akkurat som -0 i ubestemt flertall. Unntak er ord som ender på -a i ubestemt flertall, f.eks. skjema, fakta, som bare kan ha -ene. Det kan altså hete årene/åra, barnene/barna, møtene/møta og problemene/problema. Men sjøl om endelsene -0 og -a, og -er og -ene, fra et historisk synspunkt hører sammen, er det ikke noe krav om kopling av endelsene i ubestemt og bestemt flertall. Vi kan kombinere de to endelsene i hver form slik vi vil, og m.a.o. skrive problemer og problema, med den analogiske endelsen i ubestemt flertall og den opphavlige endelsen i bestemt flertall – og det motsatte, problem og problemene (og selvsagt også de mer ”konsekvente” kombinasjonene problemer, problemene og problem, problema).
Noen ord som ikke er intetkjønnsord, men som har samme ending som dem i ubestemt flertall (dvs. -0), nemlig feil, ski, sko, ting, kan etter 2005 ha valgfritt -a/ene i bestemt flertall. Disse ordene bøyes altså som intetkjønnsord i flertall.
Ser vi på den praktiske språkbruken, vil vi nok finne at a-endingene står svakere her enn i hunkjønn entall. Unntak er en del vanlige og konkrete ord som dyra, husa, fjella, folka, åra, og framfor alt barna og beina/bena, som knapt kan hete anna. Av ord på trykklett -e blir øra og øya brukt en del som uformelle varianter av ørene og øynene, og øye kan også ha flertallsformene øyer og øya/øyene vsa. de tradisjonelle formene øyne(ne). Når -a her ikke står så sterkt som i hunkjønn, henger det bl.a. sammen med tendensen i dialektene til at særlig flerstava intetkjønnsord får analogiske flertallsendinger. En må vel tro at former som møter, problemer ”trekker med seg” former som møtene, problemene.
Personlige pronomen
Etter reformen i 2005 er det bare 3. person entall hankjønn som kan ha en tradisjonell og en radikal form i bokmål. Tradisjonelt heter det han i subjektsform og ham i objektsform. Men dette ham fins ikke i dialektene, og det er heller ikke mye brukt i muntlig bokmål. Det har derfor fått en stiv og «skriftspråklig» klang. Som trykklett form har dialektene stort sett ‘an eller ‘n (vi ser da bort fra de særskilte dativformene som fins mange steder). Derfor er han for lenge sia tillatt som objektsform også i det skriftlige bokmålet vsa. ham. I radikalt bokmål vil det oftest falle naturlig å bruke han. Teoretisk kan det skape uklarhet – f.eks. blir ei setning som Elgen så han ikke tvetydig dersom en ikke skiller mellom subjekt- og objektform i pronomenet, jf. Elgen så jeg/meg ikke – men i praksis, dvs. i kontekst, er det sjelden noe problem. Det fungerer jo godt med pronomenet dere.
I hunkjønn var forma ho tidligere godkjent i bokmål, men den ble tatt ut i 2005, så nå kan det bare hete hun som subjekt (med henne som objektform), enda dialektene har enten ho eller hu (og i Bergen og Nordfjord hon).
Også 3. person flertall i bokmål kan sies å være problematisk fra et talemåls-synspunkt, enda norma er klar: Det skal hete de som subjekt og dem i andre funksjoner: De så oss, og vi så dem. Problemet er at dette skillet ikke er gjennomført i noen av dialektene, og knapt nok i muntlig bokmål. I dialektene heter det enten di/dei (i sør og vest) eller dem/dæm/dom/døm (i øst) i alle funksjoner, og i muntlig bokmål er det en sterk tendens til å bruke de også som objektform, især om det kommer ei relativsetning etter: Si det til de som vil høre/de du kjenner. Derfor er det også vanlig å skrive slik.
