Vi skal her ta for oss noen gjennomgående trekk som gjelder lydform i enkeltord. De aller fleste forskjellene har å gjøre med en motsetning mellom en opphavlig dansk og en opphavlig norsk form, der selvsagt den dansk-prega forma er den tradisjonelle, mens den norske er innført som et ledd i fornorskninga og tilnærminga, og som oftest (mer eller mindre) radikal.
Diftonger
Tradisjonelt er diftongene ei, au og øy regna som et viktig kjennemerke på norsk språk i motsetning til dansk og svensk, og «fornorskinga» av bokmålet kom derfor til å innebære at slike diftongformer blei innført der. Men i talemålet er diftongene behandla nokså ulikt. En del dialekter, særlig helt øst i Sør-Norge, har forenkla diftongene helt, mens vestlandsdialektene har beholdt mest av dem. De fleste østlandske, trønderske og nordnorske dialekter står i ei mellomstilling: de har forenkla diftongene i en god del ord og beholdt dem i mange andre. Bl.a. er det ofte monoftong foran lang konsonant eller konsonantgruppe (der diftongene ble forkorta), diftong ellers, f.eks. feit – fett, brei – bredt, dau – dødt. Bokmålet inntar også ei slik mellomstilling, og i læreboknormalen er det gjennomført ei vidtgående jamstilling av former med diftong og enkeltvokal («monoftong»). Det gjelder blant anna i disse orda:
ei/e:
aleine/alene, bein/ben, beist/best, ble/blei, bleik/blek, brei/bred, eigen (eiga, eige)/egen (eget), feit/fet, grein/gren, heil/hel, heim/hjem, heit/het, leik(e)/lek(e), leite/lete, meine/mene, reim/rem, rein/ren, reip/rep, reir/rede, sein/sen, skei/skje, skeiv/skjev, steik(e)/stek(e), stein/sten, veik/vek, veit/vet.
au/ø:
aure/ørret, aust/øst, blaut/bløt, dau(d)/død, gauk/gjøk, graut/grøt, klauv/klov, laus/løs, lauv/løv.
øy/ø:
bløyte/bløte, kløyve/kløve, løyse/løse, røyk(e)/røk(e), støype/støpe.
I noen av disse orda er det en klar stilistisk forskjell, og delvis også en betydningsforskjell. Det gjelder særlig dau(d)/død og blaut/bløt. Aust blir brukt i værmelding for å unngå forveksling med vest.
I et mindre antall ord tillater rettskrivinga bare diftong eller bare monoftong. Bare diftong har:
eik, geit, meitemark, sleiv, tein; hauk; øy, røys og selvsagt ”lånordet” løyve.
Bare monoftong har:
høst, løk, nød, rød; ed, en, enig, fler(e), heder, hedre, hete, mer(e), peke, preke og suffikset -het.
Så langt formene i rettskrivinga. Den som leser igjennom denne oversikta, vil trulig reagere nokså ulikt på de ymse variantene i de enkelte orda, fordi de har så ulik stilling i talemålet og i det vanlige bokmålet. I Oslo-området f.eks. vil former som bein, grein, stein, rein, sein, veit, skreiv, reiv, røyk, røyke være vanlige i talemålet, mens det som regel heter hel, hete, mene, skje, mer, flere, løk, rød, nød. I andre landsdeler vil heil, meine, laus være helt kurante mange steder, mens en samtidig kan holde på f.eks. egen og peke.
I radikalt bokmål bør det være rom for begge variantene i slike tilfelle, og hver bør velge det en syns klinger best ut fra ens egen språkbakgrunn. Er en fortrulig med begge variantene i et bestemt ord, kan det likevel være grunn til å velge diftongforma, siden disse formene helt klart blir brukt mindre i skrift enn de burde etter sin stilling i talemålet. Vekslinger som leite–lette, steike–stekte, feit–fett–fedme, som er vanlige i talemålet, bør også aksepteres.
ju/y
Variasjonen ju–y er i slekt med diftongspørsmålet. Det dreier seg også her om ord der de mest utbredte talemålsformene ofte blir regna som «avstikkende» i skrift, trass i at de er formelt jamstilt i læreboknormalen. Det gjelder m.a.: djup/dyp, mjuk/myk, sjuk/syk, sju/syv, tjukk/tykk, tjuv/tyv. Men merk at det bare kan hete tjue. Også her vil vi rå til å bruke de mest folkelige formene, dem med ju, men samtidig advare mot et konsekvenskrav som kan virke som ei tvangstrøye. F.eks. må en kunne bruke dybde og fordypning sjøl om en holder seg til djup.
o/u
Her har vi to typer ord: i den ene er vokalen u særnorsk, mens o faller sammen med dansk og svensk. Det blir regna som et av de språkhistorisk sett aller eldste skillemerka mellom norsk på den ene sida og de to andre på den andre. Det gjelder bo/bu, bro/bru, ko/ku, tro/tru. Av disse er ku for lengst obligatorisk i rettskrivinga og enerådende i språkbruken, mens de andre er jamstilt. I dialektene dominerer bo på Østlandet, mens bru og tru er de vanligste formene over hele landet unntatt i en del bymål. I skrift står tro sterkest, mens bru er godt innarbeidd.
Den andre typen har kort u i tradisjonelt bokmål (et dansk trekk), og kort o (uttalt som å eller ø) i radikalt bokmål, nynorsk og dialektene. Her er det jamstilling mellom: dogg/dugg, dokke/dukke, golv/gulv, hogg/hugg, hogge/hugge, hol/hull, kol/kull, korg/kurv, mold/muld, molte/multe, vogge/vugge. I radikalt bokmål vil det i de fleste tilfelle falle mest naturlig å bruke formene med o, som også er ganske innarbeidd i språkbruken (de fleste hadde hovedform med o og sideform med u fram til 1981). I orda hol, kol, golv ser en stundom at de østlandske formene med ø blir brukt istedenfor de offisielle, bl.a. i uttrykket høl i huet.
kv/hv/v
Det opphavlige er hv-, som fortsatt skrives i dansk og bokmål (selvsagt uttalt med /v-/). Nynorsk og de fleste dialektene har fått kv- i stedet. Også i bokmål er kv- jamstilt med hv- i noen ord. Det gjelder bl.a. hval/kval, hvass/kvass, hvile/kvile, hvit/kvit, hvine/kvine. I talemålet dominerer kv- over det meste av landet, men Sørøstlandet har v-, og hos folk som skriver radikalt bokmål med sørøstlandsk bakgrunn dominerer derfor formene med hv-. Bare i kvass og kvesse er kv- det vanligste. For folk fra andre landsdeler vil kanskje formene med kv- være de naturlige også i de andre ordene.
I en del opphavlige hv-ord er det eneform med v- uten h: valp, veps, verv, virvel. Dessuten kan subjunksjonene hverken og hvis også skrives lydrett verken og viss (her fins det inga form med kv- i dialektene).
Obligatorisk hv har vi i hvete, determinativet hver, hvert og spørreordene hva, hvem, hvilken, hvor og sammensetninger med hvor-. Hvordan har den sørøstlandske bymålsforma åssen som valgfri form. Den blir brukt ganske mye i talt bokmål, mindre i skriftlig.
g/v
Her er g det opphavlige og det gamle norske, mens v er en overgang i dansk (og noen sørlandske dialekter). Ord med g/v er behandla litt forskjellig i rettskrivinga. Vi gir en oversikt her:
Det kan bare hete farge, gagn, hage, lage, torg. Men det kan hete lyge/lyve/ljuge, flyger/flyver, krage/krave, mage/mave. Alle disse formene er jamstilt. Stort sett vil formene med g passe best i radikalt bokmål.
Jamstilt er også lav/låg og høy/høg. Siden det heter høy og lav i sørøstlandske bymål, er disse formene vanlige i radikalt bokmål, men også høg og låg blir en god del brukt.
