Konsekvens og stil

Vi har nå gjennomgått de formtypene som etter vår erfaring skaper størst problem for dem som vil skrive radikalt bokmål. Her skal vi se på de mer generelle problemene disse møter når de skriver, når enkeltorda og ‑formene skal fungere i et samspill med hverandre. Vi skal drøfte ulike typer konsekvens, og vi skal se på om radikalt bokmål stiller krav til setningsbygning og uttrykksmåte som skiller seg fra det konservative.

Bør vi være konsekvente?

Å være konsekvent er vanligvis prisverdig. Det er tegn på en rak og rettlinja karakter, en personlighet som alle veit hvor de har hen. Men det kan overdrives og bli til konsekvensrytteri, og da kan det føre til isolasjon og ensomhet i dyrkinga av de skjønne idealer.

Noe av det samme dilemmaet gjelder i språkbruken. Ei prinsippløs vakling og vingling er ingen god reklame for det språksynet en ønsker å stå for – eller for en sjøl som skribent. Men konsekvensrytteri kan, som vi før har vært inne på, føre til ei språkform som på folk flest virker ekstrem og merkelig – samme hvor gode filologiske grunner en måtte ha for å skrive slik en gjør. Enda verre blir det om en omfatter konsekvensrytteriet til også å gjelde andre – eller bare å gjelde andre. Vi har alle sikkert hørt replikken: «Jeg mener alle må få bruke sin egen språkform (snakke dialekt, skrive radikalt bokmål, eller hva det måtte gjelde), bare de er konsekvente.» Dette er en måte å ufarliggjøre mindre prestisjetunge språkformer på, ved å måle dem med idealkrav som i praksis vil virke som ei tvangstrøye. (Ingen vil vel for alvor si: «Jeg mener alle må få lov til å skrive riksmål, bare de er konsekvente.»)

Språklig konsekvens kan være mange forskjellige ting, og det gjør saka enda mer innfløkt. Vi skal her drøfte fire forskjellige konsekvensnivåer, og vurdere hvilke krav det er rimelig å stille på hvert nivå. Det gjelder:

1)  Full konsekvens over hele linja

2)  Konsekvens innafor hver enkelt formtype

3)  Konsekvens i skrivemåten av hvert enkeltord (isolert og i sammensetninger)

4)  Konsekvens mellom rotord og bøyingsending

Den mest vidtgående forma for konsekvens er sjølsagt 1), mens de mest beskjedne konsekvenskrava er 3) og 4). I ei mellomstilling kommer 2).

1)  Full konsekvens over hele linja

Dette innebærer at en overalt hvor det i det hele tatt er valgfrihet, bare velger radikale former, eller bare konservative. Vi trenger ikke bruke mange ord på dette her, for det skulle for lengst være klart at vi avviser et konsekvenskrav av denne typen. De forskjellige formene det gjelder har så forskjellig stilling i talemålet, og så ulik stilverdi, at ei ensretting her er nærmest ugjennomførlig i praksis.

2)  Konsekvens innafor hver enkelt formtype

«Formtype» her kan bety to ting. For det første kan vi nevne ord med visse fellestrekk i lydstrukturen, av den typen vi har drøfta under kapitlet «Ordformer». Som eksempel nevner vi ord med diftong vs. monoftong. Som vi allerede har skrevet, er disse formene så ulikt behandla i dialektene at det ikke er rimelig å se på dem som enhetlige formtyper lenger. Det er altså urimelig å kreve at en skal skrive leite, meine og raud fordi om en skriver feit, sein og graut. Her bør en kunne behandle hvert ord som en sjølstendig enhet i samsvar med sin egen språkfølelse.

Den andre betydningen av «formtype» er bøyingskategori. Da vil konsekvens bety at f.eks. alle ord som kan få hokjønnsbøying må få det, at alle a-verb må få enten -a eller -et i preteritum og perfektum partisipp osv. Dette konsekvenskravet er nok noe lettere å gjennomføre, for bøyingskategoriene blir oppfatta mer som enheter i språket enn «formtyper» basert på lydstruktur. Men i praksis ser vi mye blanding og inkonsekvens, som vi alt har vært inne på før, og et mekanisk konsekvenskrav vil også her være uheldig etter vårt syn. De som har en språkfølelse som gjør det vanskelig å skrive kvinna og dronninga, bør kunne bruke kvinnen og dronningen sjøl om de holder seg til døra, jenta, stua osv. Men det hindrer ikke at andre må kunne bruke kvinna og dronninga i bokmål, uten å bli beskyldt for «stilbrudd», for også disse formene blir følt som naturlige av mange, trulig av stadig flere. Tendensen til at a-formene etter hvert blir mer «nøytrale» også i høytidelige ord, mener vi bør støttes og fremmes, men den enkelte språkbrukeren bør likevel vurdere hvert ord for seg på grunnlag av sin egen språk- og stilfølelse.

3)  Konsekvens i skrivemåten av hvert enkeltord (isolert og i sammensetninger)

Dette vil si at en skriver ett og samme ord likt hele tida. Her syns vi som hovedregel at det må være rimelig å kreve konsekvens. Har en begynt med sjøl, kvit, sjuk og framtida, bør en også gjennomføre dem. Og da bør en også skrive kvitmalt, kvitne, sjukdom og sjukehus. (Men det betyr ikke noe krav om konsekvens i ordvalg, f.eks. fornuftig og vettug, forskjell og skilnad osv. Her kan idealet ofte være det stikk motsatte: at variasjon er bedre enn ei ensformig språkføring.)

Men heller ikke dette konsekvenskravet bør oppfattes som absolutt og gjennomføres mekanisk. I språkfølelsen til de fleste bokmålsbrukere er det fortsatt slik at radikale former i mange tilfelle har en annen stilverdi enn de konservative. (Vi uttrykker det så forsiktig fordi stilverdi er noe svært ustabilt; det forandrer seg stadig – og den stilistiske forskjellen mellom radikalt og konservativt språk var langt sterkere for noen tiår sia enn i dag.)

Denne forskjellen i stilverdi kan en velge å ta hensyn til i ulik grad. Ulike situasjoner og ikke minst ulike lesere kan kreve ulike former. En kan også spille på skilnadene i stilverdi og bevisst bruke ulike former av samme ord for å framkalle ulike assosiasjoner. Slik bevisst bruk av formvariasjonen i bokmålet kan ikke kalles «inkonsekvens» i vanlig forstand.

Trass i dette vil vi advare mot å reservere de radikale formene for spesielle språkbrukssituasjoner, f.eks. ved å bruke dem bare i lavprosa eller med nedsettende funksjon. Da forsterker en den lave stilverdien disse formene har for mange og setter dem i en smal nisje i språket. Og det virker igjen inn på den generelle vurderinga av det språket disse formene har sitt opphav i – det folkelige talemålet – og indirekte som sosial diskriminering av de menneskene som bruker disse formene i sin egen dagligtale.

Den som vil skrive et radikalt bokmål og ha framgang med det, bør altså prøve å gi sitt bidrag til at folkemålsformene skal bli stadig mer akseptert som «nøytrale» skriftspråksformer, men uten å gjøre forsøk på å sprenge alle de eksisterende stilnormene blant bokmålsbrukerne i en eneste operasjon.

Et spesielt problem i denne sammenhengen er at når et enkeltord opptrer i sammensetninger, kan sammensetningen etter vanlig språkfølelse kreve ei anna form enn ordet trenger å ha når det står aleine. Disse sammensetningene har da gjerne en spesiell stilverdi. I en del slike tilfeller påbyr rettskrivinga «inkonsekvens». En kan skrive fram eller frem, men det må hete framifrå og fremdeles. Lav, løs, grøt og sjøl er fullt tillatte og til dels dominerende former, men det må hete låghalt, lealaus, vassgraut og selvfølgelig. Og den enkelte språkbrukeren kan gjerne gjennomføre andre slike «inkonsekvenser» der det ikke i og for seg er påbudt, f.eks. ved å skrive sjøl, men selvsagt. En kan her se det slik at sammensetninger med slike «avvikende» former er en slags «lån» fra andre varianter av norsk, enten det er konservativt bokmål (for den som skriver radikalt), eller det er nynorsk eller dialektene (for den som skriver konservativt). Også riksmålsbevegelsen anerkjenner i dag mange slike folkemåls-«lån» i sin norm, og fenomenet er egentlig helt normalt i de aller fleste språk.

4)  Konsekvens mellom rotord og bøyingsending

Dette problemet kan eksemplifiseres med disse formene: melka–melken– mjølka–mjølken, framtida–framtiden–fremtida–fremtiden, vakna–vaknet–våkna–våknet.

Trulig vil de fleste fort slå fast at noen av disse formene er akseptable, sjøl om de ikke bruker dem sjøl, mens andre ikke er det. De konsekvent «radikale» og «tradisjonelle» formene er vel ikke så problematiske. Men hva med blandingsformene melka/mjølken, framtiden/fremtida, våkna/vaknet?

Vi vil tru at melka og våkna vil høres naturlige ut for de fleste, og de er da også i praksis vanlige talemålsformer. Det gjelder så vidt vi veit ikke mjølken og vaknet (sjøl om det heter mjölken på svensk), og de vil vel nettopp av den grunn oppfattes som fremmede og «rare» i skrift. Ut fra dette kan vi dra en generell konklusjon, nemlig at «radikale» bøyingsendinger gjerne står sterkere og blir følt som mer naturlige enn «radikale» lyd- og skriftformer i rotorda. En grunn til det er at de endingene det gjelder (særlig a-endingene) er dominerende i talemålet i alle landsdeler, mens de radikale formene i rotorda, iallfall i de eksemplene vi har nevnt her, gjerne har et snevrere grunnlag, for eksempel ved ikke å være gjengs på Sørøstlandet. En annen grunn er den mer fundamentale tendensen i språkutviklinga at endingene i dialektene gjerne står seg langt bedre mot påvirkning utafra enn rotorda. Ikke minst i bymål kan vi se at ord og former fra bokmål kan sige inn i dialektene og bli kombinert med de tradisjonelle endingene i dialekten. I Oslo hette det før mjælka med tjukk l i folkemålet. Det kan det også hete i dag, men melka med tynn l er trulig nå ei vanligere form. Og liknende eksempler fins i mengdevis.

Men vi kan også finne eksempler på en motsatt tendens, og ett av dem er framtiden/fremtida. Her er framtiden mest i bruk, mens fremtida knapt blir brukt i skrift. Årsaka er trulig at fram blir opplevd som mindre «folkelig» og «radikalt» enn a-endinga i dette tilfellet, slik at framtiden kan stå fram som ei kompromissform mellom framtida og fremtiden. Men vi kan merke oss at mens fremtida forekommer i folkelig talemål (særlig i Nord-Norge), er framtiden ei svært «skriftspråklig» form, mest brukt i medie- og byråkratispråk.

Denne drøftinga av disse få eksemplene skulle gi et inntrykk av visse generelle tendenser i språkutviklinga som en bør være oppmerksom på når en velger former i sitt personlige radikale bokmål, og samtidig en advarsel mot å oppfatte disse tendensene som mekaniske lover.

Krever radikalt bokmål en spesiell stil?

Siden de radikale formene i manges øyne har en spesiell stilverdi, blir det ofte hevda at de krever en særlig stil overhodet, nemlig en enkel og endefram stil. Det vil si at ordvalg og setningsbygning må bygge på dagligtalens stil i motsetning til den formelle stilen som vi ofte finner i juridisk og byråkratisk språkbruk.

Etter vårt syn er det vanskelig å ha et enkelt og entydig syn på denne sammenhengen mellom stil og formvalg. Det er riktig at den talemålsfjerne kansellistilen er et tradisjonelt trekk i bokmålet; den går tilbake på eldre dansk skriftspråk, der den igjen bygger på forbilder i tysk og i siste instans latin. Mange mener det er stilbrudd å bruke radikale former i en slik talemålsfjern stil, og vi har forståelse for dette synspunktet.

Men dette bør ikke føre til at de radikale formene blir «lenka fast» til dagligtalens uttrykksmåte. Vi har bruk for mange forskjellige stilnivåer, og vi trenger også ulike fagspråk, til dels høyt spesialiserte. Vi ønsker ikke å gi de konservative bokmålsformene et slags monopol i fagspråk og «høystil». Derfor bør vi akseptere at radikale former også blir brukt i språklige kontekster som umiddelbart kan virke «ufolkelige».

Ei anna sak er at en kan arbeide for å redusere bruken av en del «kansellistiske» språktrekk generelt, uansett hvilken form av bokmål en velger å bruke. Vi vil støtte arbeidet for et enklere språk i medier og offentlig tjeneste, fordi det av demokratiske grunner ikke er heldig at sakprosaen fjerner seg for langt fra dagligtalens uttrykksmåte. Og i dette arbeidet kan kanskje de radikale formene spille ei positiv rolle, nettopp fordi mange opplever det slik at de «skriker» mot en stil fylt av lange og tunge setninger og en utilgjengelig uttrykksmåte. Nynorsken som offentlig språk har spilt ei slik rolle: dansk-tysk og «kansellistisk» uttrykksmåte strir så sterkt imot normene for hva som er god nynorsk at sjølve målforma virker som ei «sperre» og nærmest tvinger skribenten til å leite fram enklere og folkeligere måter å ordlegge seg på. Og det kommer i neste omgang leserne til gode. Om de radikale formene i bokmålet kan spille ei liknende rolle, vil det sannsynligvis komme hele bokmålet som målform til gode, og i neste omgang hele språksamfunnet.

Vi skal helt kort gi noen eksempler på «kansellistiske» språktrekk som en bør være forsiktig med:

–   «substantivsjuke», dvs. abstrakte substantiv istedenfor adjektiv eller verb: Vognføreren skal kjøre med tilbørlig forsiktighet. Nemnda har foretatt fordeling av statstilskottet. Landsmøtets åpning foregikk i samfunnshusets store festsal.

Skriv heller: Vognføreren skal kjøre så forsiktig som mulig. Nemnda har fordelt statstilskottet. Landsmøtet blei åpna i den store festsalen i samfunnshuset.

–   «attributiv sperring», dvs. lange tillegg, især preposisjonsuttrykk, foran et partisipp: Den ifølge aktor av tiltalte begåtte forbrytelse. Skriv heller: Den forbrytelsen som aktor hevder at tiltalte har begått.

–   enkel bestemt form, dvs. substantivet i ubestemt form etter et bestemmerord: Framstillinga er supplert med opplysninger om den utvikling som er registrert også i 1978. Skriv heller: … den utviklinga som…

–   passiv, særlig med -s: Det henstilles til trygdekontoret å se nærmere på saken. Søkeren gis støtte fra den første i neste måned.

Skriv heller: Vi/NN henstiller til/oppfordrer/ber trygdekontoret … Søkeren får støtte …

Eksempelsetningene er tatt fra J. 0. Fretland o.a.: På godt norsk. Ei handbok i nynorsk målbruk. En nynorsk setning er her omskrevet til bokmål.