Bakgrunn

HVA ER RADIKALT BOKMÅL?

Bokmål er navnet på det ene av våre to offisielle riksspråk, vsa. nynorsk. At de er offisielle, vil bl.a. si at de er normert av Språkrådet, som er underlagt Kulturdepartementet. Begge målformene har en omfattende valgfrihet mellom «konservative» eller tradisjonelle og «radikale» eller nyere former. Et radikalt bokmål er altså et bokmål med et klart innslag av radikale former, f.eks. sein, bru, sjøl, boka, kasta, i motsetning til de tilsvarende konservative formene sen, bro, selv, boken, kastet. I tillegg har vi det uoffisielle riksmålet, som blir normert av riksmåls-organisasjonen Det norske akademi for sprog og litteratur. Det tilsvarer et eldre stadium av bokmål og er derfor praktisk talt identisk med det konservative bokmålet. En kan dermed si at bokmålet omfatter riksmålet, i tillegg til det radikale bokmålet.

Tradisjonell/nyere vil her si i skriftspråket. I talemålet er de «nye» formene i bokmål opprinnelige norske dialektformer (særlig østlandske) som ble innført i det tradisjonelle danske skriftspråket på 1900-tallet i samband med fornorsknings- og tilnærmings-politikken, i stedet for eller ved sida av de danske eller dansk-norske formene. Derfor er de radikale formene i bokmål som oftest lik de nynorske formene, og kalles derfor gjerne «tilnærmingsformer» eller «samnorske» former. De kalles også ”folkemåls-former” fordi de er identiske med de mest utbredte norske dialektformene (”folkemål” er en betegnelse for dialekter). Radikalt bokmål kunne derfor også kalles folkelig bokmål og tilnærmingsbokmål eller samnorsk bokmål. Sjøl om noe samnorsk språk strengt tatt ikke fins ennå, blir ”samnorsk” ofte brukt om radikalt bokmål. Det er m.a.o. flere grunner til å velge de radikale formene i bokmål: nasjonalistiske grunner (de er norskere enn de konservative), demokratiske grunner (de er ”folkelige” og utbredte former) og samnorske grunner (de er de samme som de nynorske formene).

Et radikalt bokmål er ingen klart avgrensa størrelse, men kan ha et større eller mindre innslag av radikale former. Det er m.a.o. ikke valg mellom et radikalt eller et konservativt bokmål som ”pakke” eller helhet, men bare mellom de enkelte formene, slik at vi kan ha alle mulige overganger mellom et konsekvent radikalt og et konsekvent konservativt bokmål. Ulike radikale former kan variere mye mht. status i talemålet og stilverdi i skriftspråket. Derfor kan et radikalt bokmål variere etter talemålsgrunnlag og stilkjensle hos den som skriver. Spørsmålet om konsekvens kommer vi tilbake til mot slutten av heftet. Her nøyer vi oss med å slå fast at det ikke kan være et krav til radikalt bokmål at det skal omfatte alle de godkjente radikale formene. Et slik krav vil knapt noen kunne rette seg etter i praksis.

Å SKRIVE RADIKALT BOKMÅL

For den som vil skrive radikalt bokmål, er det et hovedproblem at de radikale formene er uvante. De konservative dominerer i offentlig språkbruk, enten det gjelder presse, litteratur, kringkasting, skole eller statstjenesten. Dermed virker radikale former som avvik. At de er folkelige talemålsformer, øker bare fordommene mot dem hos mange. Det er velkjent at særlig bymålsformer ofte blir sett på som «vulgære». Den som vil bruke radikale former i bokmål, må derfor bryte med mange psykologiske barrierer, både hos seg sjøl og andre. En må stri med sine egne språklige vaner og med holdninger til de aktuelle formene og de språkvariantene de representerer.

Å skrive radikalt bokmål betyr i praksis som regel at en legger om til andre former enn dem en sjøl har lært på skolen og dem som er gjengs i skriftlig bokmål. Det krever spesiell motivering og innsats: en skiller seg lett ut og kan møte reaksjoner. Samtidig er det en naturlig prosess å prøve å «finne seg sjøl» språklig, dvs. finne fram til et skriftspråk som passer for en, i motsetning til bare å godta det en har lært og det som er «vanlig». En slik prosess er ikke lett: Den fører naturlig nok til usikkerhet og famling, men den fører også etter hvert til en større og klarere språkbevissthet og til et mer gjennomtenkt og gjennomarbeida språk. Ingen gode skribenter unngår den følelsen at språket er gjenstridig, at de må kjempe med det for å lære å beherske det og til slutt bli ett med det.

Det er to «normkilder» som bevisst eller ubevisst påvirker oss når vi skriver. Den ene er vårt eget talemål, den andre er de skriftspråksnormene vi har fått bygd inn i oss gjennom skolegang, egen lesing og skriftlig kommunikasjon med andre mennesker. Det må være et mål for hver enkelt av oss å utvikle ei språkform som både uttrykker vår egen personlighet og samtidig blir godtatt av omgivelsene våre, sånn i det store og hele iallfall.

De som er oppvokst med et talespråk som ligger nær tradisjonelt bokmål, slipper lettest fra denne konflikten. De kan skrive det språket de føler seg heime i, og som de er kommet lett til, i visshet om at deres språklige normer er de dominerende i det norske samfunnslivet. Det store flertallet som ikke hører til denne gruppa, har to muligheter: enten å tilpasse seg helt til normene i det tradisjonelle bokmålet og sjalte ut talemålet som normkilde i skrift (og eventuelt også i tale, dvs. legge helt av seg dialekten), eller å ta strevet med å legge skriftspråket så nært talemålet som de syns de kan.

Å sjalte ut skriftspråksnormene helt og skrive fullstendig etter talemålet, er sannsynligvis ikke mulig for andre enn uvanlig språksikre, motiverte og, må vi føye til, sta personer. En konsekvent «alt-eller-ingenting»-holdning vil lett føre til så mange reaksjoner fra omgivelsene at de fleste før eller seinere vil gi opp forsøket på å skrive radikalt og falle tilbake på det tilvante og trygge. Men som vi skal vise i dette heftet, fins det mange grader av radikalitet. Det er ikke umulig å finne seg et leie mellom det mest konservative og det mest radikale bokmålet som både passer en sjøl og som fungerer i kommunikasjon med andre mennesker. Mye av det bokmålet som faktisk blir skrevet i dag, ligger et eller annet sted i den breie «overgangssonen» mellom helt konservativt og helt radikalt.

Det blir derfor i stor grad et spørsmål om smak og skjønn hva en vil velge. Forfatterne av dette heftet kan sjølsagt bare gi uttrykk for sitt eget skjønn når vi vurderer de enkelte formene og konsekvenskrava. Vi er ingen ufeilbarlige autoriteter, og sjøl om vi håper at dette heftet kan fungere som ei rettleiing for folk som ønsker å skrive radikalt bokmål, kan enhver bruker av heftet overprøve vurderingene våre. Vi er også så fri å mene at en saklig debatt omkring disse vurderingene ville være vel så nyttig og konstruktivt som de fleste andre innslag i språkstriden har vært.

HISTORISK BAKGRUNN

Samnorsk-tanken oppstår og iverksettes

For 150 år sia var det offisielle og dominerende skriftspråket her i landet ennå rein dansk. Dessuten fantes det et standard-talemål blant borgerskapet, stundom kalt ”dannet dagligtale”, som var et kompromiss mellom det danske skriftspråket og norske, særlig sørøstlandske, dialekter (men med regionale uttale-variasjoner). Men det var alt i gang en bevegelse, starta av Henrik Wergeland og fulgt opp av Knud Knudsen, for å fornorske skriftspråket gradvis, hos Knudsen i retning av standard-talemålet, iallfall i første omgang. Dessuten var det ei rørsle, ledet av Ivar Aasen, for å erstatte det med et nytt, bygd på bygdemåla, særlig de mest arkaiske. Disse to retningene førte fram til henh. bokmål, som svarer til standard-talemålet, og nynorsk, som svarer til dialektene og især bygdemåla. Men dermed var grunnen lagt for en tredje bevegelse, nemlig å forene de to riksspråkene i ett felles eller samnorsk språk, som samsvarte med alt norsk talemål.

Samnorsk-idéen ble formulert alt av Knud Knudsen i 1850, da han skreiv at ”Disse to Veje [hans egen og Aasens] til et virkeligt norsk Sprog er forresten kun forskjellige, hvad Udgangspunktet og den første Strækning angaar; siden løber de udentvivl sammen”. Men tanken slo an først i begynnelsen av 1900-tallet, da begge skriftspråkene var offisielt godkjent og normert ved reformene i 1901 (modernisering av nynorsk) og 1907 (fornorskning av bokmål etter Knudsens program), som brakte dem atskillig nærmere hverandre. Det var særlig Moltke Moe (sønn av eventyrsamleren Jørgen Moe) som talte for den, bl.a. slik i 1907: «Det ene (skriftspråket) kan ikke tyne det andet, kaste det ut av landet. Vi kan ikke skjære bort hverken vor gamle historie eller vor senere historie, kan ikke sætte hverken by eller bygd utenfor. Begge maa være med, hver fra sin kant, mot det store maal: et samnorsk sprog, vokset op av de levende talemaal, byernes som bygdernes.»

Med «samnorsk» mente Moe da et framtidig sluttprodukt av en langvarig og gradvis prosess. Denne prosessen skulle stimuleres gjennom offisielle rettskrivingsreformer i begge målformer, og for bokmålets vedkommende måtte det bety at en tok inn i den offisielle normalen former som brøt med det som blei regna som «dannet tale». Nynorsken på si side måtte gi opp former som var ensidig knytta til «fjord- og fjell-Norge», og legge seg nærmere talemålet på Østlandet, i Trøndelag og Nord-Norge.

Rettskrivingsreformene av 1917 og 1938 var to dugelige steg på tilnærmingsvegen. Tendensen gikk i retning av å styrke særlig det østlandske folkemålsinnslaget i begge målformene, i 1917 som valgfrie former, i 1938 i stor grad som obligatoriske former som altså fortrengte de tradisjonelle. For eksempel fikk mange hokjønnsord obligatorisk -a (sola, boka, gata istedenfor solen, boken, gaten osv.). I motsetning til i 1907 gikk altså fornorskninga her ut over det standard-talemålet ga grunnlag for, og tok reine dialektformer inn i skriftspråket. I 1952 blei Norsk språknemnd oppretta, med det klare samnorsk-formålet å ”fremja tilnærminga mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn”. Riksmålsforbundet godtok ikke formålet og boikotta nemnda. I stedet satte de opp sin egen konservative normal, riksmål, med egne ordlister, i konkurranse med det offisielle bokmålet.

Samnorsk-tanken motarbeides og forlates

Etter krigen utvikla det seg nemlig en kraftig motstand mot 1938-reforma og tilnærmingspolitikken i det hele tatt. Dette kom delvis av at reformene blei gjennomført for raskt. Det blei ikke tid til å venne seg til de radikale formene og prøve dem ut i praksis før de blei innført i lærebøkene. At litterære klassikere blei «omskrevet» til radikalt bokmål i lesebøkene for skolen, gjorde ikke saka bedre.

Det var altså ikke vanskelig å finne saklige innvendinger mot den måten «samnorskpolitikken» blei praktisert på, men riksmålsbevegelsen, som raskt greip initiativet i motstanden, spilte vel så effektivt på irrasjonelle følelser og fordommer mot «vulgærsproget». Aksjonene utarta til rein hets mot folkemål i det hele tatt, blanda med en god porsjon nynorskhat, og de fikk tilslutning langt ut over de tradisjonelle riksmålskretsene. Aksjonistene hadde sterke økonomiske krefter i ryggen og sterke personligheter i ledelsen, og de greidde å kompromittere sjølve samnorskbegrepet så sterkt at mange reagerer negativt på det den dag i dag, uten nødvendigvis å vite så nøye hva det innebærer. «Øydelegg ikkje det vakre ordet samnorsk!» skreiv Halvdan Koht i Arbeiderbladet i 1953, noe som gir oss en idé om hvor intens striden var.

Fra slutten av 1950-åra har derfor myndighetene skifta linje i språkpolitikken. Etter hvert blei språket i lærebøkene mer tradisjonelt igjen. Den nye læreboknormalen av 1959 førte til ei stabilisering av status quo, ikke til nye skritt på tilnærmingsvegen. Etter hvert blei det politisk vanskelig å forsvare tilnærmingslinja, og de politiske partiene som hadde stått bak denne linja (i første rekke Arbeiderpartiet) så seg best tjent med ei språkfredslinje. Den gikk ut på å gi innrømmelser til Riksmålsforbundet, som sia 1952 har drevet ei privat normering av det konservative bokmålet (riksmålet) med tilslutning fra ledende krefter i næringslivet og store deler av den konservative pressa og forlaga. Bl.a. blei Norsk språknemnd i 1972 erstatta av Norsk språkråd med et sterkt nedtona tilnærmingsformål, slik at Riksmålsforbundet lot seg representere.

I praksis var samnorsk-politikken forlatt. I 1981 blei tradisjonelle riksmålsformer igjen tatt inn i bokmålet, vsa. tilnærmingsformene, slik at avstanden mellom bokmål og nynorsk økte. Men først i 2002 blei samnorsk-politikken offisielt avlyst (i Stortingsmelding nr. 9). Heretter skulle de to målformene normeres uavhengig av hverandre. I 2004 ble Norsk språkråd oppløst, og i 2005 ble det erstatta av Språkrådet, som bl.a. skal styrke det norske språkets status og nynorskens status spesielt. Det er mindre selvstendig og mer underlagt Kulturdepartementet enn sine to forgjengere. Bl.a. blir direktøren utnevnt av departementet.

Bokmåls-reforma i 2005

I 2005 blei det også gjennomført en større reform av bokmålet, i samme anti-samnorske ånd, men også med noen mer pragmatiske begrunnelser. Departementet har understreka at de nå ønsker ro i skriftspråks-utviklinga, så det er ikke sannsynlig at det blir gjort noen større endringer i bokmålet med det første. Ett hovedmål var å bringe det vedtatte (normerte) bokmålet i nærmere samsvar med det brukte eller faktiske, et annet var å gjøre det enklere og mer systematisk. Under det første målet faller de to første endringstypene, under det andre det to siste:

1) Mye brukte konservative former blei tatt inn igjen (som i 1981), f.eks.

  • hverken og syv (men ikke tyve og tredve) vsa. verken og sju,
  • enkelte former med monoftong, f.eks. sten og røk(e),
  • flyver, adferd, mottager vsa. flyger, atferd, mottaker.

2) Lite brukte radikale former blei tatt ut (her gikk man altså videre enn i 1981), f.eks.

  • Enkelte former med diftong: flaum, haust, lauk, naud, raud.

Nå bare med monoftong.

  • De fleste formene med -mn, f.eks. famn, hamn, jamn, omn, stemne.

Nå bare med -vn.

  • Mange enkeltstående former, f.eks. bjølle, brann (pret.), eld, fann, fekk, gjekk, glas, grøn, ho, hvems, kjerke, kor, korfor, kveite (kornslag), låg (pret.), måndag, ner(e), rekne, såg, tal (n), veke, åffer (men fortsatt åssen).
  • -a i jamvektsinifinitiver (kløyvd infinitiv), f.eks. væra, gjøra, komma,
  • -er i ub. flt. av nomen agentis (lærer-er), nå bare -e (i andre ord på -er med sammentrekning: også -er: vintr-er el. vint(e)r-e),
  • former med tt el. dd etter diftong i bøyningsformer av adj. og verb

(greitt, greidde), nå bare greit, greide,

3) Skillet mellom hoved- og klammeformer blei oppheva. Alle valgfrie former

blei nå jamstilte, og tidligere klammeformer blei enten strøket eller jamstilt. F.eks. blei de ortofone klammeformene ba, dro, ga, sto forfremma til jamstilte former vsa. bad, drog, gav, stod, og viss blei jamstilt med hvis. Nynorsk har til i dag (2010) beholdt skillet mellom hoved- og klammeformer, men det er meninga at det skal gå ut også der.

4) Man prøvde å gjennomføre enklere, mer generelle regler i  morfologien. Nå er -a og -en i b. ent. f og -a og -ene i b. flt. n generelt jamstilte, i alle ord (også f.eks. bikkjen og barnene).

I og med at noen former kom inn mens andre gikk ut, blei ikke valgfriheta så mye redusert med denne reforma. Og sjøl om en del radikale former gikk ut, står de mest sentrale igjen. Formelt gir altså rettskrivinga i dag høve både til å skrive nesten reint «riksmål» og til å skrive et svært radikalt bokmål. Men fortsatt sliter vi med ettervirkningene av riksmålshetsen i femtiåra og de språklige og sosiale fordommene som vi har arva helt fra dansketida, at folkelige talemålsformer er «vulgære», «upassende» eller «feil». Diskrimineringa av dialekter i tale er nok svakere enn den var før i tida, men det er fremdeles mange som har underlige forestillinger om radikale bokmålsformer i skrift, og manglende kunnskaper om hva som faktisk er tillatt. Et viktig formål for Landslaget for språklig samling er å arbeide for mer opplysning og større toleranse i disse spørsmåla.

SPRÅKLIG SAMLINGS SYN

Språklig samling blei stifta i 1959, da det begynte å røyne på for samnorsk-tanken, og hovedformålet var å forsvare den tilnærmingspolitikken som til da hadde vært myndighetenes politikk. Dette arbeidet kulminerte i et framlegg til en samlenormal, som kom i 1966. Her prøvde vi å arbeide sammen de to skriftspråka til ett, i hovedsak på grunnlag av de fellesformene som allerede fans i de offisielle normalene for bokmål og nynorsk. I mange tilfelle blei eksisterende bokmåls- og nynorskformer jamstilt, slik at en også innafor denne normalen kunne legge språket nær opp til bokmål eller nynorsk. Hensikten med samlenormalen var først og fremst å demonstrere at ei slik fellesform bygd på bokmål og nynorsk var mulig. Men den kom på et tidspunkt da samfunnet ellers var på veg bort fra samnorskpolitikken, og den blei stående som et teoretisk eksperiment uten å få noen innflytelse i praksis.

I midten av 1970-åra tok politikken i Språklig samling ei ny vending, denne gang i tråd med en dominerende tendens i samfunnet ellers. Hovedvekta blei nå lagt på å kjempe fram ei oppvurdering av folkelig talemål i seg sjøl. Bare ved å gi folk respekt for talemålet sitt og trygghet for at det er like godt og verdifullt som andre og mer prestisjefylte talemålsformer, kan vi skape en ny respekt for folkemålsformene i skrift. I lagets prinsipprogram, vedtatt i 2009, står bl.a. dette:

LSS vil arbeide for å fremme bruken av de folkemålsnære formene i bokmålet, med sikte på å fremme ei utvikling mot et framtidig fellesnorsk skriftspråk som alle norsktalende kan kjenne seg hjemme i. Dette skriftspråket bør avspeile flertallets talemål og dermed støtte opp om det, samtidig som det fører videre mest mulig av den fellesarven som ligger i bokmåls- og nynorsktradisjonene.

Ordet «samnorsk» blir altså ikke brukt her. Dette ordet er svært tvetydig, og det er grunnen til at vi mener en bør være forsiktig med å bruke det så lenge en ikke er sikker på at alle mener det samme med det. Egentlig betyr det bare «fellesnorsk», og i den betydningen er vel minst 90 prosent av norsk skriftspråk i dag allerede samnorsk. Men etter krigen fikk samnorsk i manges ører betydningen «et kunstprodukt, resultatet av ei kunstig sammenskruing av bokmål og nynorsk». Og dette kunstproduktet mente de å se i det offisielle radikale bokmålet, som i seg sjøl ofte fikk merkelappen «samnorsk» på seg. Ordet blei, som vi alt har antyda, et reint skjellsord, og det fungerer den dag i dag som skjellsord til og med for mange som står fjernt fra riksmålsbevegelsen, og som kanskje er enige med oss i at skriftspråket bør bygge på folkelig talemål. Det er fordi dette samnorskbegrepet har en så sterk biklang av «teknokratisk kunstprodukt».

Et slikt samnorskbegrep ønsker vi ikke å representere. Vi vil altså ikke «skru» målformene sammen gjennom forserte språkreformer. Men vi er også motstandere av å reise vasstette skott mellom dem. Begge målformene representerer viktige deler av norsk talemåls- og skriftmålsfølelse, i alle sine former og varianter. Vi ønsker å gi folk høve til å gjenspeile talemålskjensla si i skrift, og til å leve seg inn i begge skriftspråkstradisjonene og la dem gjensidig befrukte hverandre. En slik politikk vil etter vårt syn i praksis fremme ei langsiktig sammenvoksing av bokmål og nynorsk til et felles framtidig norsk skriftspråk. Hvor enhetlig det blir, må framtida avgjøre. Det mest uheldige som kan skje, er at én skrifttradisjon (i praksis den sterkeste: det konservative bokmålet/riksmålet) trenger unna alle andre og etablerer seg som det eneste eller helt dominerende norske skriftspråket. Det vil være både udemokratisk og skadelig for norsk språkkultur i det hele tatt.

Det verdisynet som prioriterer det folkelige talemålet, støtter seg til språksosiologisk og språkpsykologisk forsking, og til pedagogiske erfaringer. Vi mener at alt talemål er likeverdig; vi forkaster altså tanken om at et normalisert talemål er noe bedre, mer korrekt eller «dannet» enn en hvilken som helst dialekt. Vi veit også at folk blir utrygge når de føler at morsmålet deres blir sett ned på, og ikke regna som godt nok i situasjoner der de har bruk for å uttrykke seg språklig. Dette stiller store krav til skolen og andre offentlige institusjoner når det gjelder holdningen til språk og dialekter. Språket vi har med oss heimefra, det egentlige morsmålet vårt, er så djupt rotfesta i oss at det hemmer oss vesentlig om vi må legge om språket vårt og snakke «fint».

I dette ligger det også et demokratisk standpunkt: Vi mener at forakt for folkelig talemål egentlig er forakt for dem som bruker denne typen talemål. Å kunne bestemme hva som til enhver tid er gangbart språk, er å ha stor makt i et samfunn. Det gjelder både tale og skrift. Vi vil arbeide for at skriftspråket skal bli et godt uttrykksmiddel for alle.

I det som følger skal vi gi en oversikt over de viktigste trekka i radikalt bokmål, dvs. over de punktene i bøyningsendelsene og ordstammene der det er valg mellom ei radikal og ei konservativ form. Men noen fullstendig beskrivelse av rettskrivingssystemet i bokmål gir vi ikke; det får en søke i ei vanlig lærebok, en grammatikk eller ei ordliste.