Svein Lie: Parallellspråklighet i ti år

Sidemål er et kjent begrep i Norge, og meningene om det er mange og sterke. Men nå har vi fått et nytt begrep som minner om dette, nemlig parallellspråk og parallellspråklighet. Dette er et langt nyere begrep og er knytta til en annen virkelighet, der valget og konkurransen ikke står mellom nynorsk og bokmål, men (for Norges vedkommende) mellom norsk og engelsk. Og etter årtusenskiftet er dette begrepet ofte blitt knytta til denne situasjonen.

Og hva står så dette begrepet for? I Språknytt 2005 definerer Dag F. Simonsen parallell­språklighet slik:

Dette ordet, som er utmyntet av en tidligere språkpolitisk referansegruppe under Nordisk råd, betegner en systematisk sidestilling av to eller flere språk i akademisk sammenheng, som et slags generelt språkpolitisk prinsipp med lange historiske røtter. Tanken er at en vil satse på både engelsk og nasjonalspråket (‑språkene) og eventuelt andre språk, slik t begge (alle) brukes parallelt.

Og omtrent slik er det uttrykt også i Mål og meining (2008:98), dvs. den stortingsmeldinga om norsk språk som ble utarbeidd av Kultur- og kirkedepartementet, og som Stortinget så slutta seg til i 2009. – I sitatet her er det snakk om språk i akademisk sammenheng, men det er rimelig å definere det mer generelt, slik at det er snakk om sidestilling av to eller flere språk på ulike samfunnsområder, slik det er definert i Deklarasjon om nordisk språkpolitikk (2007): ”Med parallellspråklighet menes samtidig bruk av flere språk innenfor ett eller flere områder. Det ene språket slår ikke ut det andre, men språkene brukes parallelt.”

Begrepet parallellspråklighet er en frukt av en debatt i Norden i 10-15 år om domenetap, dvs. at norsk (dansk, svensk) språk på visse områder eller domener blir trengt tilbake fordi engelsk blir brukt stadig mer. De domenene som oftest er nevnt, er det akademiske området (vitenskap, forskning, høgre undervisning) og næringslivet, men også populærkultur (musikk, film, dataspill m.m.). Ett svar på denne utfordringa er å si at vi må kjempe for norsk og mot engelsk på alle områder. Men det er neppe mulig og kanskje ikke ønskelig å stenge engelsk ute fra norsk virkelighet i dag. Og i begrepet parallellspråklighet ligger det en slags aksept for dette, for at engelsk er kommet for å bli, som et språk som kan leve i våre land parallelt med våre egne nasjonalspråk.

Mål og meining (2008:98) sier det slik:

Strategien parallellspråksbruk inneber ein mellomposisjon som er meint å byggja ned dei skarpe frontane mellom dei som kjenner sterk uro på vegner av norsk språk, og dei som går entusiastisk inn for mest mogleg engelsk. I staden for anten norsk eller engelsk er det altså tale om både norsk og engelsk. (…) Parallelliteten, at dei to språka skal brukast side om side, ligg altså innebygd i sjølve den språklege nemninga.

I dette ligger det ikke en juridisk anerkjennelse av engelsk som språk nr. 2 i Norge, men reint faktisk er det en erkjennelse av at engelsk er her, og det må vi (og bør vi) leve med.

Situasjonen i de skandinaviske landa er nokså lik og språkbruken likeså. Begrepet parallellspråklighet er nå trolig ca. ti år gammelt. Ifølge Niels Davidsen-Nielsen (2008) var det Olle Josephson, tidligere leder for Svenska språknämnden,[1] nå professor ved Stockholms universitet, som på en konferanse om domenetap o.l. i Pargas i Finland i november 2001 brukte dette ordet først (i denne betydningen). Det som da het Nordisk ministerråds språkpolitiske referansegruppe, hadde i 2001 laga en rekke rapporter om språksituasjonen rundt om i Norden, og disse ble drøfta på denne konferansen. Det ble også laga et sammendrag av disse rapportene i 2002 (utgitt nov. 2002), av Renée Höglin, med Olle Josephson som tilsynsperson og delvis medforfatter, og der blir begrepet brukt flere steder. Og Niels Davidsen-Nielsen brukte begrepet i en aviskronikk høsten 2002, så i skrift er begrepet klart belagt fra 2002. Seinere er det brukt en god del, også i Norge.

Situasjonen i de tre skandinaviske landa er som sagt nokså lik, og langt på vei har vi hatt de samme prosessene, med utredninger og politiske vedtak. Men ikke helt. Sverige har gått foran – de var først ute, med sin stor utredning Mål i mun (2002), og de har vedtatt en egen språklov (2009), der det bl.a. slås fast at svensk er hovedspråket i Sverige. I Norge er fortsatt diskusjon om vi skal utarbeide en liknende lov. Vi har mållova, men den regulerer i hovedsak forholdet mellom våre to målformer. I Danmark har de ikke fått noen lov, men til gjengjeld har de fått et eget senter, Center for Internationalisering og Parallelsproglighed, ved Københavns Universitet. (Det har vært forslag om noe slikt også ved UiO, men det er ikke blitt noe av.)

I den skandinaviske debatten er det engelsk som oftest blir nevnt som parallellspråk. Men det behøver ikke nødvendigvis være det. På Færøyene kan en se for seg et trykk fra dansk språk, og en kunne godt si at der er dansk – og engelsk, men kanskje mest dansk – et parallellspråk som brukes en god del ved sida av hovedspråket færøysk.

Men begrepet parallellspråklighet kan også brukes på en litt annen måte, om en situasjon som er ønskelig, noe som en bør streve etter, som når det i Deklarasjon om nordisk språkpolitikk (2007) står:

Parallellspråklighet er ikke bare relatert til engelsk, men må også praktiseres mellom språkene i Norden. Det innebærer

• at den nordiske språkkonvensjonen skal gi et godt juridisk grunnlag for brukere av Nordens samfunnsbærende språk

• at nordboere med et ikke-nordisk språk som morsmål både trenger en godt utbygget utdanning i landets samfunnsbærende språk, og mulighet for å bruke og utvikle sitt eget morsmål

Oftest er det nok likevel engelsk som er definert som parallellspråket. Og den situasjonen vi nå har, med engelsk som et slikt parallellspråk i Norge, er nok en situasjon vi må leve med. Det bør likevel ikke hindre oss i å prøve å begrense bruken av engelsk og å drive både språkdyrking og språkstyrking (som Mål og meining sier), slik at norsk språk fortsatt forblir hovedspråket i Norge.

Litteratur:

Davidsen-Nielsen, Niels. 2008: Parallesproglighed – begrebets oprindelse. http://cip.ku.dk/om_parallelsproglighed/oversigtsartikler_om_parallelsproglighed/

Deklarasjon om nordisk språkpolitikk. 2007. (Vedtatt 2006.) København: Nordisk ministerråd.

Höglin, Renée. 2002: Engelska språket som hot och tillgång i Norden. København: Nordisk ministerråd. Også her: http://folk.uio.no/slie/hoglin.pdf

Mål i mun. 2002. SOU 2002:27. Stockholm: Kulturdepartementet.

Mål og meining. 2008. Oslo: Kultur- og kyrkjedepartementet.

Simonsen, Dag F. 2004: «Parallellspråklighet» – viktig nyorientering i norsk og nordisk språkpolitikk. Språknytt 3-4/2004.