Arne Torp: Farvel til norsken?

Hjertesukk over de problematiske norske målformene

Aftenposten har i vår ikke bare hatt debatt om sin egen språknorm, men også om en språklig sak som antagelig var atskillig mer kjærkommen for det språksynet som avisa forfekter, nemlig at nynorsk er et håpløst språk fordi ingen aner åssen korrekt nynorsk «egentlig» skal se ut. Vi som i embets medfør leser en del student- og elevprodusert nynorsk, kan nok gjerne bekrefte at praktisk kjennskap til nynorsknormen jamt over ikke er særlig imponerende hos mange unge mennesker. Derimot er jeg ikke så sikker på at dette bare er fordi nynorsknormen er så utflytende at ikke noe menneske kan klare å skrive korrekt – valgfriheten er etter mitt syn først og fremst et problem for oss pedagogene som skal prøve å holde styr på alt det som er tillatt i tillegg til de formene vi sjøl praktiserer.

16. april stod den unge journalisten og forfatteren Brynjulf Jung Tjønn fram på kronikkplass i Aftenposten som framtidig bokmålsbruker etter å ha vært sogning fra treårsalderen og ihuga nynorskbruker fram til ungdomsåra. Men så begynte det tydeligvis å skje saker og ting med unge herr Tjønn: «17 år gamal byrja eg å skrive dikt på bokmål.» Skulle en ha hørt på maken! Og så nynorsk som er så vakkert i lyrikk – langt inn i Riksmålsforbundet er det jo en anerkjent sannhet at dikt er best på nynorsk – eller kanskje heller omvendt – nynorsk passer best i dikt.

Kronikken ender slik:

Når nynorsk er så vanskeleg for meg som lever av språket, som journalist og forfattar, har eg stor forståing for at norske skuleungdom kan «hate» nynorsken. For det første er det vanskeleg å lære seg nynorsk, for det andre er det eit forvirrande språk å forhalde seg til. Kva med ungdom med dysleksi? Eller innvandrarar? For dei må nynorsk vere eit mareritt.

Så var det slik det skulle bli? Har nynorsken gravd si eiga grav med at nesten «alt» er blitt lov? Personleg er eg ikkje overraska over at nynorsken slit med rekrutteringa.

«Lyden av noen som dør» er mi siste bok på nynorsk. Jeg har herved tatt ut skilsmisse og erklært offisielt farvel til nynorsken.

Men Tjønns kronikk fikk ikkje står lenge uimotsagt, bare to dager etter stod der et innlegg fra bokmålsbrukeren Jan Wesenberg, som kaller seg både tolk, oversetter, redaktør og botaniker. Og hans korte innlegg er etter mitt syn vel så interessant som den kronikken han kommenterer, og derfor skal jeg her gjengi det in extenso, som det heter på latin:

Farvel til nynorsken?

Brynjulf Jung Tjønns kronikk «Farvel til nynorsken» i Aftenposten 16. april er interessant, som en stemme «fra den andre sida».

Hver dag, når jeg om morgenen setter meg bak PC-en, plages jeg over denne normens iboende ustabilitet. Hvor mange prosent av hunkjønnsordene skal jeg la være hunkjønn i dag da, mon tro? Og hvor mange skal jeg utstyre med løsbart? 20 prosent, 50 prosent eller 80 prosent. For de konsekvente løsningene, 0 prosent og 100 prosent, føles begge umulige. Ing-ordene har jeg kjønnsoperert for lenge siden, mens å skrive «hytten» er det på den annen side ikke nok bergenser i meg til. Skal jeg la et a-partisipp gløtte fram i dag, eller skal jeg ikle dem alle trygge et-burkaer?

Motsett kjensle

Når eg ein sjeldan gong skriv nynorsk, har eg den stikk motsette kjensla av den Tjønn ber fram. Det kjennest tvert om som etterlengta fast grunn under føtene. La gå at ein kan skrive nynorsk på mange måtar, la gå at ordtilfanget sprikar i alle retningar, la gå at mykje ulikt talemål kan titte fram gjennom skriftspråket, la gå at eg ikkje har allverdas rutine på nynorsk, men det er i alle fall råd å skrive nynorsk konsekvent, om ein vil. Medan bokmålet liknar på ei såpeglatt sklie der ein får lyst til å huke seg ned, eller kjennest som ein konstant paranoia om korkje å vere for overdressa eller underdressa i samanhengen og i høve til bakgrunnen, har nynorsken i alle fall ein nøytralitet og stilistisk diskresjon i grammatikken. Eg må seie at tanken på faneflukt i motsett retning av den Tjønn har foreteke, har slått meg . . .

Dette innlegget inspirerte meg til å skrive en kommentar til Wesenberg; det følger uavkorta her:

Farvel til bokmålet?

ARNE TORP, førsteamanuensis, Institutt for lingvistiske og nordiske studium, Universitetet i Oslo

Jan Wesenbergs innlegg 18. april der han klagar over at bokmålsnorma tvingar han til stadig vekk å velje mellom ulike former, er interessant lesnad. Den vanlege klagesongen er jo nemleg at det er nynorsken som er vaklande og usamanhengande. Men her står det altså fram ein mann som trass i at han reknar seg som bokmålsbrukar, kjenner seg usikker på korleis han skal ta seg fram mellom dei valfrie formene på bokmålet.

Det som ligg under i det han skriv, er truleg ikkje det at valfridommen er så mykje meir overveldande på bokmål enn på nynorsk, for det er han truleg ikkje. Derimot kjenner han det å skrive bokmål «som ein konstant paranoia om korkje å vere for overdressa eller underdressa i samanhengen og i høve til bakgrunnen». Det han i metaforisk form gir uttrykk for her, er at val av ulike former på bokmål ofte gir sosiale konnotasjonar som han gjerne hadde vore forutan, medan nynorsken etter hans syn har «ein nøytralitet og stilistisk diskresjon i grammatikken».

Dette kan eg langt på veg kjenne meg att i. Fordi nynorsken i langt større grad enn bokmålet i bokstaveleg forstand er eit «bokmål», kan også formvalet der stå fram for folk flest som nøytralt – det er jo langt på veg ein spesialkunnskap hos oss som syslar med språk i yrkessamanheng å beherske nynorsknorma, og få har derfor sterke synspunkt på val mellom ordformer som fyrst og først eller bøyingsformer som skrive og skriva. Derimot er det ganske mange som meiner at det er «radikalt» å skrive t.d. jenta kasta boka på bokmål, og litt fisefint å skrive piken kastet boken, og så får kvar og ein avgjere kva for mellomvariantar som passar i ulike samanhengar.

Dette forholdet har vore ei medverkande årsak til at eg er blitt meir og meir nynorskskrivar i dei seinare åra, trass i at eg stort sett har budd i hovudstadsområdet frå 1961. Og grunnen er m.a. den at dersom eg skriv bokmål slik eg helst vil, så blir språket mitt retta, trass i at eg held med strengt til det som til kvar tid er tillate. Men det er ikkje alle som liker bokmålet mitt – det gjeld t.d. Aftenposten, som truleg hadde «hjelpt meg med språket» dersom eg hadde skrive dette innlegget på bokmål. Det gjeld også når eg er med på lærebokprosjekt, for dersom me er fleire som skriv saman, så meiner forlaget – ikkje utan grunn – at ein bør ha ei einskapleg bokmåls- og nynorsknorm i heile boka, men det bokmålet dei då vil ha, er ikkje «mitt» bokmål. For min del skriv eg i dag derfor helst nynorsk offentleg, for då er eg ganske trygg på å få ha språket mitt i fred.

Eg har dermed i stor grad teke konsekvensen av det Jan Wesenberg kallar faneflukt frå bokmålet, jamvel om mi grunngjeving kanskje ikkje er heilt den same som hans. Men når eg ser kva slags nynorsk storparten av studentane mine på universitetet skriv, så innser eg at mitt val er elitistisk. Me som skriv normkorrekt nynorsk, er jo nemleg heilt klart ein elite i den forstand at me utgjer eit lite mindretal. Men eg er redd for at det er ein elite som ikkje er så attraktiv å høyre til at me kan rekne med stor rekruttering i framtida.

Dette innlegget kom aldri på trykk. Noen dager seinere fikk jeg nemlig denne e-posten fra debattredaksjonen:

Kjære skribent, Vi takker for debattinnlegget du har sendt Aftenposten. Dessverre er den daglige tilstrømningen av nye manuskripter til debatt- og kronikksidene så stor – opp til 100 artikler – at vi er nødt til å si nei takk til det aller meste. Av denne grunn greier vi ikke å finne plass til din artikkel denne gang.

Jeg innser selvfølgelig at det er debattredaktørens rett og plikt å sile innsendte bidrag. Jeg tillater meg imidlertid å tvile litt på om beklagelsen over den store stofftilgangen er så alvorlig ment i dette tilfellet. Av og til er det nok ganske behagelig å kunne bruke dette påskuddet, for eksempel når enda en innsender klager over den språklige sensuren i avisa, ikke minst ettersom denne innsenderen trolig er kjent fra før som en språkpolitisk bråkmaker!

En liten ettertanke

Har du tenkt på hvorfor verken Aftenposten eller andre aviser blander seg opp i språkformen dersom man skriver nynorsk? Det har jeg, og jeg trur også jeg veit svaret – eller rettere sagt svara. For jeg trur det er to ting.

For det første har avisredaksjonene jamt over så svak nynorskkompetanse at de knapt ville være i stand til å gjøre noe som helst med nynorskinnlegg, sjøl om de skulle vært interessert i det. Når en eller annen petitredaktør en sjelden gang prøver seg med noen fraser på nynorsk, ser det gjerne ut – tilsikta eller ei – som det skulle vært et sitat fra Harald Heide Steens rollefigur Sylfest Strutle, som for all del ikke må forveksles med språkrådsdirektør Lomheim med samme fornavn.

For det andre er nynorsknormen totalt uinteressant. Det eneste som interesserer «folk flest» med nynorsken, er den obligatoriske sidemålsstilen, som for enhver pris må vekk. Så kan de får rote med «maulet» sitt i fred der borte på Vestlandet, bare vi slipper det her. Og det gjør vi jo – stort sett: Dersom jeg ikke hadde abonnert på avisa Dag og Tid, som takk være en usedvanlig påpasselig korrekturleser nå er et strålende forbilde på normkorrekt nynorsk, så hadde det ikke vært stort nynorsk å se i det jeg leser til daglig, bortsett fra pliktmessig produsert nynorsk fra studentene mine. Og verken studentarbeider eller det jeg leser i andre organer på nynorsk er særlig pålitelige som mønster for rett språkbruk.

Dette er selvfølgelig også de store tekstprodusentene klar over. Derfor tenkte de som så at folk som gidder å skrive nynorsk, får bare drive på som de vil; åssen de skriver, bryr ikke oss.

Det såkalt moderate bokmålet vokter de derimot over med stor nidkjærhet i mange presseorganer. De veit nemlig veldig godt at mye av den styggedommen som kalles radikalt bokmål, faktisk er de formene som brukes muntlig av svært mange, både blant de som skriver og de som leser. Dette er derfor farlige greier for Det hellige almindelige moderate bokmål. Derfor må leserne i størst mulig grad «beskyttes» mot den slags påvirkning, og derfor driver redaktørene sin språkpolitiske sensur.

Som venn av det radikale bokmålet ser jeg paradoksalt nok på dette som et positivt tegn for denne språkforma. Det betyr jo nemlig at noen ser på denne språkformen som en farlig konkurrent! I motsetning til nynorsken, som visstnok skal være verneverdig.

Heldigvis er det få tegn til at radikalt bokmål vil bli utropt som verneverdig med det første. Men det kunne jo vært ålreit om det ble tolerert flere steder. Kanskje til og med jeg da ville vurdere å skrive bokmål, for eksempel i Aftenposten…