• Heimeside
• – Artikkelsamling
• – Artikler fra 2008
• – Språkmeldinga som kriminalfortelling

Språkmeldinga som kriminalfortelling

Stortingsmeldinga Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk (Kultur- og kirkedepartementet, 2008) sies å være det viktigste språkpolitiske dokumentet på mange år. Jeg må likevel innrømme at jeg leser deler av den med ei viss uro. Det er fordi meldinga nokså kritikklaust innfører to skurkeskikkelser i den dramatiske fortellinga. Den første skurken er engelsk språk. Den andre er samnorsk. I essayet «Nynorskdraumen» i Dag og Tid (3. juli, 2008) hevder Audhild Gregoriusdotter Rotevatn at engelsken er sjølve trollet i meldinga («frykta for det engelske trollet»). Samtidig bygger meldinga på at samnorskpolitikken ikke lenger er liv laga og at den derfor skal avskaffes. Rotevatn illustrerer poenget ved å skrive at «Statsråd Trond Giske har sett samnorsken i den elektriske stolen». Giske har da også i fleire avviser blitt gjengitt med uttalelser om at politisk er samnorsktanken nå definitivt død. Derfor vil jeg skrive noen ord til forsvar for den som er satt i stolen til avretting, i håp om at det ikke er for seint å få løsna reimene.

Først et par ord om sjølve skrivemåten i meldinga. Det første en oppdager er at den er full av slike gjentakelser som vi i skolens norskundervisning lærte at vi skulle passe oss for, men slike repetisjoner hører nok til departemental språkbruk (også den nynorske). Som kjent kan gjentakelser av ord og begrep, uten presiseringer, lett gå over i klisjeer. Kodeordet i meldinga er fram for alt adjektivet «heilskapleg». Det er slik meldinga vil at vi fra nå av skal tenke om norsk språk. Det er greit nok, men det nevnes minst fire ganger på første sida, uten at vi får vite hva det egentlig betyr, eller åssen det skiller seg fra språkpolitikk i fortid. Språkmeldinga er ellers et fredsælt skriv, og det har ikke til hensikt å sette noen utafor. Tvert imot. Den tar opp språkpolitikk i nordisk sammenheng. Den ønsker å støtte språklig mangfold i Norge, eller det den definerer som «mangespråklegheit» (s. 213). Det er et laga ord, og jeg trur neppe det vil bli møtt med begeistring i norsk offentlighet, i alle fall ikke i skolen, men saka er god nok. Viss omgrepet norsk språk omfatter språk som tales i Norge, har vi i sannhet et mangfold av språk. Språkmeldinga ser dette som en berikelse (kap. 10). Det står mye godt om dette i meldinga. I altfor mye praktisk norsk assimileringspolitikk blir de språka som innvandrerne kommer til oss med, lite påakta.

I si melding av stortingsmeldinga om språkopplæring, Språk bygger broer (Stortingsmelding nr. 23, mai 2008), skreiv Tora Aasland at den meldinga var ei «kjærleikserklæring» (Morgenbladet, 11. juli). Stortingsmeldinga om norsk språkpolitikk (nr. 35) passer derimot dårlig inn i sjangeren med kjærlighetsfortellinger. Den er hovedsaklig bygd opp som en kriminalfortelling med overgripere og offer. Sentralt i meldinga står tanken om at engelsk språk utgjør en fare og et press. (Om det skriver jeg i Morgenbladet, 8. aug, 2008). Engelsk er sjølve storskurken som angriper oss utafra og på alle plan, eller som det står i meldinga, både «ovanfrå og nedanfrå» (93). Det er, pussig nok, de metaforer meldinga tyr til for å beskrive eliten på den eine sida og massene på den andre. Med et slikt utgangspunkt må norsk språk framfor alt må vernes, beskyttes mot trollet som nå er i ferd med å ta over. Vernetanken styrer det meste av meldinga. Det gjør at det er særlig avmaktsituasjonen eller offerrolla som gjenspeiles i meldingas beskrivelse av norsk språk.

Forfatterne ønsker at meldinga skal være et nytt dokument i norsk språkkultur, og at den skal legge premissene for språkpolitikken i mange år framover. Men i virkeligheten er den ganske gammeldags, slik Knut Lars Berge har pekt på i artikkelen «Med ryggen mot veggen», Morgenbladet (1.aug., 2008): «Til grunn for meldingens politiske standpunkt ligger et litt gammeldags filologisk syn på språk, supplert med en språksosiologi av klassisk syttitallstilsnitt».  Det er jeg langt på vei enig i. Det er veldig synd at meldinga har så få følere ute i nyere tenking og forskning omkring skriftspråk, kommunikasjon, tekstteori, dannelseshistorie og retorikk. Når den velger å bygge opp sin språkpolitikk etter gamle mønster, så må den finne seg i å bli kritisert på de premissene den sjøl benytter seg av. Jeg skal her bare ta for meg et par hovedtema fra meldinga.

I kriminalfortellinga er det skurken som utøver makt mot et offer. Offeret har i seg sjøl liten styrke og mangler posisjon og fantasi til å klare seg sjøl (altså ulikt den underlegne i eventyrsjangeren). Forfatterne av språkmeldinga har latt seg friste til - temmelig ukritisk - å bruke de tankene om språk og makt som Rolv Mikkel Blakar satte fram tidlig på 1970-tallet som en innfallsvinkel for å forstå skriftspråk og språkpolitikk av i dag (kap. 5). Utgangspunktet blir da mellom anna så enkelt som at «bokmålet dominerer over nynorsken» og at «engelsk dominerer over norsken» (s. 61). Sikkert er det at engelsk har unødvendig stor posisjon i dagens norske næringslivsspråk. Når jeg til dømes vil kontakte Statoils kundekontor i Oslo, må jeg skrive til «Consumer Card Services». Sånt er reinspikka jåleri. Det er vi alle enige om. Men at «engelsk i alarmerande grad blir brukt i næringslivet» (s. 79) skyldes ikke bare språkpress utafra, men at statlig næringsliv og departement, heilt unødvendig, sjøl har velsigna det. Så her kan det være behov for ei intern opprydding.

Språkmeldingas karakteristikk av engelsk språk og dets makt over norsk bør forklares og presiseres. Meldinga bygger opp til en altfor enkel «maktkamp» (s. 61), der «dei dominerte» framstilles som «underlegne», ja beint fram som «mentalt koloniserte» (s. 61). Det vil si at språkmakt er det alltid og i alle situasjoner, den dominerende kulturen, det vil her si engelsk og/ eller bokmål, som utøver. Offeret, det vil si minoritetskulturen (herunder: spesielt nynorsk) utøver per definisjon ikke språkmakt. Den er definert som underlegen. Den «språklege sjølvtilliten er svak hos store grupper av nynorskbrukarar» (s. 68). Er den virkelig det? Betyr det at skriv på nynorsk som vi stundom får fra styresmaktene aldri kan virke verken dominerende eller manipulerende, fordi de alltid per definisjon vil signalisere et språklig mindretall? Jeg forstår motivet med å styrke nynorsk språk, men nynorsk som målform er på sikt neppe tjent med å tildeles slik avmakt. Vi bør ikke beskrive maktkonstellasjoner i skriftspråk så enkelt.  De av oss som stundom bruker nynorsk skriftspråk, gjør det formodentlig av språklig glede, ikke for pliktskyldigst å skrive oss ut av en offersituasjon, eller bare for å auke nynorskprosenten i samfunnet.

Dessverre blir de anonyme forfatterne av språkmeldinga så oppslukt av kriminalsjangeren at de faller for fristelsen av å bygge ut det norske språkets (særlig nynorskens) offerrolle med nye allianser. Først blir nynorsk å likne med situasjonen til nye innvandrerspråk i Norge. Når denne forbindelsen settes fram uten tanke på åpenbare ulikheter i den språkhistoriske situasjonen, må det være fordi forfatterne bruker enkle språkmaktsteorier fra 1970-tallet på en ny situasjon. For forbindelsen mellom nynorsk og nyere innvandrerspråk i Norge plasseres her i avmaktsposisjon: «Mange innvandrarar opplever trakassering i ord og handling, retta mot deira språk- og kulturtradisjonar» (s. 69), og så henges det med en gang på en setning om at slik trakassering har også «nynorskbrukarar ... lang røynsle med» (s. 69). Ja vel? Alle er vi altså språklige offer. En kan saktens lure på om det er en rettferdig påstand eller en fellesnevner mellom nynorsk og til dømes urdu eller somali i Norge.

Den neste alliansen som skal styrkes er at bokmål også blir tatt med ned på dette offerplanet, og da i forhold til den ytre fienden, som står oss alle etter livet, nemlig engelsk. Begge målformer må, for å bli i meldingas språk, utøve «motmakt» (s. 69). For at norsk skal bli bærekraftig, og da særlig mot innverknad fra engelsk språk, «må begge målformene og dermed den samla språkdelte norske kulturen bli ein kulturell allmenning, eit felleseige» (s. 82) for alle. Det er en flott påstand og den lyder som en god drøm. Hvor beviselig og virkelighetsnær den er, og om det er slik norsk best utvikler seg som «motmakt», skal jeg ikke uttale meg om. Videre hevdes det at «populærkulturen (her lest som ungdomskultur) må bli meir prega av nynorsk» (s. 83). Vel, vel. Det står for meg som gammel lærer som et temmelig umulig prosjekt. Det står da også bare at den må bli det, ikke åssen.  Ok, jeg skal prøve, men jeg må i fortvilelse bekjenne at det er nok ikke den hverdagen jeg står i med norsk ungdom rundt meg, sjøl ikke i den telemarksbygda der jeg bur.

Det nevnes også at nynorsk må inn som alternativ undervisning i norsk som andrespråk, i meldinga uttrykt som et positivt krav: «rett til nynorsk for alle minoritetsspråklige».  Her påpekes det at minoritetsspråklige elever og innvandrere ofte har «ei opnare haldning til nynorsk ... fordi dei ikkje har med seg dei same fordommane og mytane heimanfrå» (s. 199) som altså annen norsk ungdom har. Er det virkelig slik? Og er det her problemet ligger? Spør de som holder på med undervisning i norsk som andrespråk i lokalmiljøet, også på bygda. Det står forresten også (udokumentert) i meldinga at norsk framleis er andrespråk «i enkelte regionar i USA» (s. 154). Det er optimistisk tenkt, men det er i beste fall en stor overdrivelse. Mest fantasifull når det gjelder forskjell på bokmål og nynorsk finner jeg den følgende teorien. Når det fins «svak sjølvkjensle på vegner av norsk språk» peker meldinga på ei mulig forklaring i at bokmålet kanskje «ikkje har vore sentral i eit nasjonsbyggjande prosjekt» (s. 92). Stør en virkelig nynorsk og arven fra Ivar Aasen ved å lefle med sånne tanker? Har virkelig bokmål ikke vært sentralt i nasjonsbygginga?! Fra Wergeland til jeg hadde nær sagt Einar Gerhardsen? Come on! (Beklager at det her er mest naturlig for meg å reagere med forundring på engelsk. Språkmeldinga gir meg ellers høve til å bruke engelsk «når det tener eit formål» [!], s. 121.)

Så til den språkpolitikken som altså er havna i den elektriske stol, samlingstanken. Det var lenge Arbeiderpartiets språksyn, men de har nå vraka den. Når det gjelder den språklige samlingstanken er meldinga for øvrig merkelig todelt. For det første er samlingstanken erklært død. Den er død fordi den er feilslått. Som grunn viser meldinga til at Stortinget i 2002 vedtok å oppheve «tilnærmingsparagrafen», altså den som ønska at de to målformene skulle føres «nærmere sammen» (s. 171, i avsnittet «Eit endeleg punktum for tilnærmingspolitikken»). Meldinga slår fast at dette arbeidet er i dag en umulighet, språklig og kulturelt. Det kan være at den har rett i det. Men samtidig bruker meldinga omgrepet «det norske språk» i bestemt form eintall. De to målformene (nynorsk og bokmål) utgjør til sammen «det fellesspråket som norske statsborgarar i utgangspunktet må kunna godt» (s. 82). Meldinga vil arbeide for å «sikra det norske språkets posisjon», altså språk i bestemt form eintall. Vi har «eit overordna fellespråk ... eit rikt og funksjonelt bruks- og kulturspråk og ... uomstridt nasjonalspråk  og hovudspråk i Noreg» (s. 14).

Forestillingen bygger altså på tanken om ett norsk språk med to målformer. Dette er sikkert logisk i følge stortingsvedtak, og meldinga har innført logikken uten å nøle. Gjentatte ganger hevder meldinga at vi har ett felles norsk språk, men to målformer. Ja, meldinga leiker til og med tanken om at de to målformene kan skrives inn i Grunnloven, som nynorsk og bokmål, for all framtid (s. 34)! Vi får håpe at Stortinget i alle fall ikke vil gå inn for det. Jeg trur likevel at de som i dag trenes opp som norske skriftmålsbrukere ikke opplever det slik at vi har ett samla språk i dette land. Og det er i skoleverket, på alle trinn, at skriving pågår i størst mulig grad. Stortingsmeldinga tar her ikke utgangspunkt i skolens hverdag, men i det Stortinget har bestemt. Språk utvikler seg dog, som kjent, ikke alltid slik.

Det noteres med glede at «målforma nynorsk har påverka bokmål positivt» (s. 82). Dette har vært og er fortsatt ei av Språklig Samlings hovedlinjer, men det står ikke nevnt. I oversikten over språkpolitisk organisering (s. 70) nevnes Norges Mållag og Riksmålsforbundet. Landslaget for Språklig Samling er ikke nevnt her, ikke en gang som en historisk kuriositet. Det er det som i den språkmaktsteorien som meldinga forsvarer kalles «ignorering» (s. 77). Språkmeldinga bruker da altså i dette tilfelle med et maktspråk mot andre som den sjøl vil ut av. Når samlingstanken er død, skal de to målformene heller ikke nærme seg mer. Tvert imot. Fra nå av er det ønskelig at skillet mellom de to målformene skal bli tydeligere og valga færre. Denne språkpolitikken er bygd på tanken om at norske språkbrukere lettere kan bruke begge målformer når disse er mest forskjellige. Det er også et prinsipp som blir opplest og vedtatt, uten særlig drøfting.

Nynorsk har fått et heilt kapittel for seg i meldinga (kap. 9). Bokmål har ikke det, og her er et ikke alltid så lett å sette opp regler for klarspråk og kvalitetssikring som meldinga vil ha det til (kap.8). La meg ta et personlig døme. Da jeg for ei stund sia fikk antatt et bokmanus, på bokmål, skulle det som rett og rimelig er gjennom språkvask. Alle som skriver norsk har gått av det. Jeg fikk da tilbake ei lang liste med rettelser. Til dømes kunne jeg ikke i ei bok bruke «skrivi» i fortidsform. Det var ikke tillatt i etablert norsk fagspråk. Jeg måtte bruke «skrevet». ("Skrivi" er det vel bare professor Arild Linneberg som kan bruke når han skriver bokmål i Klassekampen). Jeg kunne skrive «heim» for «hjem», men ikke «fleire» for «flere»! Og da jeg ellers brukte ordet «gard» for «gård», kunne jeg heller ikke skrive «kirkegård», men «kirkegard» for konsekvensen skyld! Når jeg som gammel lærer ikke forstår logikken her, åssen skal da yngre elever forstå og godta slikt? Det våger ikke språkmeldinga å nevne.

Det har festa seg en oppfatning, også i denne språkmeldinga, at tilnærmingstanken eller samlingstanken motarbeider språklig mangfold. Men det er ikke slik det var meint. Norsk er et rikt språk og vi vil ha større frihet til å bruke det på tvers av de to målformene. Det er det regjeringa nå har gitt opp. De har dermed i så måte lagt seg på Arnulf Øverlands definisjon av samnorsk og forlatt linjene fra Halfdan Kohts språkpolitikk. Det er i og for seg et interessant snuoperasjon. Det er som jeg hører Arnulf Øverland med forakt si om radikalt bokmål at «det er en konstruksjon», sakte og med trykk på hver eneste stavelse for å få fram forakten. Sia gymnasdagene ved Telemark landsgymnas tidlig på 1960-tallet i Bø har jeg opplevd radikalt bokmål som ei frigjøring. Og i motsetning til enkelte av mine medelever som delte mi oppfatning den gangen, men som seinere har vendt om, holder jeg på det fortsatt. Det er ei samlingslinje som går langt inn i nynorskrørsla og som mellom andre Halldis Moren Vesaas også var opptatt av, om ikke for å styrke nynorsk skriftmål direkte, så i alle fall for å få større fridom i bokmålet. Denne språklige utjamninga er nå satt på plass av språkmeldinga og av sjølveste kultur- og kirkeministeren fra Arbeiderpartiet.

Jeg støtter språkmeldingas kamp for norsk språk og nynorsk spesielt, om ikke på de premissene som meldinga legger opp til. Ved å kreve spesielle støttevern som et språklig offer, kan nynorsk i framtida komme til å betale en høg pris for den seier denne målforma innkasserer i den nye språkmeldinga. Det står igjen å se hva konsekvensene kan bli. Det er mitt inderlige ønske at så mye som mulig av nynorsk språk og kultur blir tatt opp i et framtidig norsk språk. Uten å fornærme noen, må det må være lov å spørre om den radikale språklige omvendinga som Aasmund O. Vinje opplevde og skreiv om i 1858 - 1859, nødvendigvis i dag forvaltes best av Aasen-tunet aleine. Eller av Språkrådet for den saks skyld.

For Vinje lå det en veldig frihetstrang i oppgjøret fra det danske skriftspråket han hadde brukt i Drammens Tidende til dølemålet i hans eiga avis i 1858. Når den språklige revolusjonen som Vinje opplevde og fremma, risikerer å stivne i si form, da har noe gått tapt. Vinje sto fram som den usikre døl han var, vel vitende om at hans språkform ikke vil bli endelig: «han veit ikki ret, hva Maal han skal mæla». Han var likevel overtydd at ut av det han slo inn på kunne «eit nyt heilt og velklingande Maal ihopsetjas, som Skalden vil kunna spila paa som eit velstemt fulltonande Orgel». Og han ba ikke om vern. Han ville meisle ut et språk som skulle fungere som «hverdagsklæder». Det er i sak en modell for oss alle (Vinjes Skrifter i Samling, Bind I, s. 224-228). Men her er altså språkmeldinga for gammaldags og Aasmund O. Vinje for radikal.

Støtte til en norsk språkbank, slik meldinga foreslår (s.131-135), er et ypperlig tiltak! Måtte vi i Vinjes ånd kunne ause av en slik språkbank, et språklig reservoar, i åra framover, uten at noen bestemmer hva og hvordan vi kan bruke og ikke bruke fra den. Viss det er slik at vi, som meldinga sier, alt har «eit overordna fellesspråk» (s. 14) da må vi som brukere kunne forsyne oss fra den norske språkbanken uten å måtte velge et fasttømra språklig raster på førehand! Det trur jeg nok dessverre kan bli et problem. Språkmeldinga konkluderer også med at den vil ta opp arbeidet med Vinje-fondet: «I tråd med lovnaden frå Kulturløftet vil departementet oppretta eit eige fond, Vinjefondet, med hovudformål å styrkja nynorsk journalistikk og anna publisistisk verksemd» (s. 212). Ville det ikke være en god ide, og i pakt med språkmeldinga ellers, om Vinje-fondet blei brukt til støtte for all god norsk journalistikk, og ikke bare til de som skriver nynorsk? Penger fra fondet burde være oppnåelige for alle bladfolk som prøver å skrive godt på det som kalles «eit overordna» norsk «fellesspråk».

Vi får håpe at regjeringa legger seg på ei kjærlighetsform i neste språkmelding. Mål og meining er i alle fall bygd på kriminalfortellinga, med absolutt feil person i den elektriske stol.

3. august, 2008.

Øyvind T. Gulliksen er professor i amerikansk litteratur og kultur ved Høgskolen i Telemark, Bø i Telemark